Solen skinner sterkt i dag. Om man ser lenge nok på den, vil man se små prikker oppstå, som gjengis under øyelokket om man blunker. Lukker man øynene så ser man et mønster.

I dag har namsfogden og tjenestepersonell fra politiet gitt en utkastelsesordre til husokkupanter i Tromsøgata 8. Okkupantene har selv valgt å kalle huset Homsøgata for å representere at de er skeive minoritetsungdommer som står uten hjem. De har blitt fortalt at dersom de nærmer seg området eller huset de neste 48 timene, så vil de bli arrestert. Boligbygg var der også, et kommunalt foretak som eier, leier og forvalter hus og bygg i Oslo. Oslo kommune støtter altså denne utkastelsen. Oslo kommune, som har et byråd som sier de vil ha brukermedvirkning, som sier de vil være mer miljøbevisste. Som likevel tar valg og gjør gjerninger som konstant får konsekvenser som er dårlig for miljøet og som øker forskjeller.

I fjor sa en byrådsrepresentant til meg at det var han «som satt på pengesekken» under en kunst-prisutdeling i Oslo rådhus. Dette utsagnet har irritert meg på grunn av den ekstremt hensynsløse måten byrådet bruker penger på. Ikke ved å dele ut kunstpriser, men ved å selge kommunale boliger, kaste ut folk som har bodd i dem og ikke gjøre noe med byggene.

Mange tror kanskje at husokkupanter er kriminelle, at det er bortskjemte ungdommer som gjør hærverk, som vil ødelegge for fellesskapet. Det er ikke det. I dette tilfellet er det unge politiske aktivister som belyser et problem som er konstant i vår by. Tomme hus og folk som trenger sted å bo. Å gå inn i et tomt hus høres kanskje for huseiere ut som et stort problem. Særlig er det vel et problem for de huseierne som bevisst prøver å ødelegge husene sine ved å la vannkraner stå på, ved å ødelegge verneverdige hus fordi de vil bygge boligblokker for igjen å få profitt.

For det er det alt handler om, ikke sant? Mer vekst, mer verdi, mer for pengene. Det er ikke husokkupanter som gjør hærverk. Det er derimot dem som tjener på å kaste dem ut. Det er de som ødelegger for fellesskapet.

Tromsøgata 8 har stått tomt i flere tiår. Et grønt hus hvor malingen sakte forsvinner dag for dag. I Oslo kommune, hvor flere av de statlige eiendommene blir solgt til utenlandske firmaer for profitt. Hvordan hjelper det fellesskapet? I fjor hadde Oslo en arkitekturtriennale som handlet om «de-growth», på norsk nedvekst eller vekst-avvikling, som handlet om ulike måter vi sammen kunne ta ansvar for å ta vare på byen vår, de offentlige områdene vi deler sammen, hjemmene våre og planeten vår.

Å leve under kapitalismen betyr at nedvekst blir nedprioritert. Fordi å leve under kapitalismen betyr at vekst er den eneste muligheten for å øke økonomien. Det sier seg selv at det ikke kommer til å gå bra. Vi har også sett det flere ganger med økonomiske kriser og børskrakk. Vi lever i et system som gir medhold til de som ødelegger sin egen eiendom for å kunne tjene penger på det senere, til de som forlater bygårder og leiligheter i tiår uten en bot i deres retning.

Når blir de bøtelagt? Hvor er deres utkastelsesbrev? Og hva skjer når det er våre egne statlige instanser som forvalter disse husene? Hvorfor er det så mange kommunale hus som står tomme? Og hvorfor er den eneste løsningen å selge det til private aktører?