Da «Namnet» hadde urpremiere på Den Nationale Scene under Festspillene i Bergen i 1995, med Kai Johnsen som regissør, var det med Trine Wiggen i hovedrollen som «Jenta». I 2020-versjonen av stykket, er det Wiggen som har tatt regien, mens «Jenta» gestaltes av Ameli Isungset Agbota.

«Pendant»»

Handlingen i «Namnet» foregår i løpet av noen ettermiddagstimer den dagen den høygravide datteren («Jenta») er kommet hjem til bygda og til foreldrenes hus. Ved stykkets begynnelse venter hun på at kjæresten («Guten», Kristian Berg Jåtten), den unge blivende faren, skal komme kjørende. Heller enn å ankomme sammen med henne, har han valgt å reise dit på egen hånd. Dette – menneskets alenegang blant sine like – er et av stykkets hovedtemaer. I huset, som vi får vite «ligger fint til bak en knaus», bor en mor («Mora», Tank-Nielsen) som sliter med smerter og stadig må gå til sengs, og som ikke har fortalt sin mann, den ofte søvnløse «Faren» (Wilberg Andersen), om datterens graviditet. Den unge tenåringen «Systera» (Engeberg) traver på sin side like hvileløst som entusiastisk mellom stua hjemme og kiosken der ute.

«Store filosofiske innsikter har som regel en banal

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående på et svært høyt nivå. Det gjelder hele ensemblet, men særlig Tank-Nielsen og Engeberg er overbevisende i sine roller. Samspillet mellom Isungset Agbota og Jåtten er tidvis lysende. Som publikummer får man inntrykk av at regissøren har ønsket seg en mer tett og energisk forestilling enn en Fosse-tekst kan invitere til. Understreket av Tor Endre Kalvenes’ lyddesign og Lars Vaulars musikk, er dette vellykket. Bare ved et par anledninger tenker jeg at replikkvekslingen er hakket for rask og risikerer å tippe over i det heseblesende, men det er for småplukk å regne. I det store og hele har Wiggen laget en versjon av «Namnet» som er innsiktsfullt og tankevekkende teater.

Stykkets tittel peker på den store avgjørelsen som for Jenta og Guten ligger svært så nært fram i tid («Eg kan jo fø kva tid som helst»): Å gi det ufødte barnet et navn. Det skal ikke være «noko som alle andre heiter, men ikkje noko heilt uvanleg heller», sier Jenta og formulerer med dette konflikten som ligger i bunnen av all individualisering: Å ville være spesiell nok til å skille seg ut og bli sett, men uten dermed å bli tvunget til å tre helt ut av fellesskapet.

Navngivningen kan også ses i lys av at dette var Fosses debut som dramatiker. For den er også utgangspunktet for all skrift og all kunst, ja, den ligger i bunn for alt det menneskelige som hever seg over ren overlevelse: Å kunne sette ord på det som omgir en, å navngi tilværelsen, for dermed å kunne frigjøre seg.

Scenen i Teaterkjelleren er innrettet som et dukkehus slik noen av oss vil huske dem fra 1980-tallet, med seks sparsommelig innredede rom fordelt på to etasjer hvor den ene veggen er fjernet for å gi publikum innsyn. Umiddelbart går assosiasjonene til «Et dukkehjem», en annen klassiker som viser hvordan sosialt betingede konvensjoner kan være til hinder for enkeltmenneskets frie utfoldelse. Men her er vi utvilsomt på 2000-tallet: Både lys og kostymer setter spillet inn i et svært samtidig, nærmest hipstersk miljø. Det eneste som virker aldeles utidsmessig i Wiggens «Namnet», er «Systera» sine stadige forslag om et slag kort. Meg bekjent er det en stund siden norske tenåringer var tynget av den slags laster, men særlig forstyrrende for publikum kan ikke innslaget sies å være.

Det er gjerne det eksistensielle trykket i minimalistisk skrevne tekster, sammen med dvelende gjentakelser og langsomhet, som trekkes frem når man skal karakterisere Jon Fosses tekster. Men fra hans debut som dramatiker, slår det meg at de eksistensielle undertonene ville fremstått som betydelig svakere uten tekstens sterke sosialrealistiske preg. Det er ikke én replikk i «Namnet» jeg ikke med letthet kan forestille meg framført i en hvilken som helst vestlandsk stue, eller i realityserien «Unge mødre», for den saks skyld. Store filosofiske innsikter har som regel en banal pendant, og den store styrken i Fosses tekst ligger, slik jeg ser det, i fremvisningen av at det ene ikke eksisterer aldeles uavhengig av det andre.