Når mennesker møtes, etablerer vi en rytme oss imellom, en takt. Noen ganger blir det en felles sang.

Jeg befant meg på en konsert med den fantastiske norske trompetisten Mathias Eick. Det var fredag kveld, og jeg var sigen. Jeg fant et mykt sete bakerst i lokalet, foran meg satt noen skikkelige bamser og stengte utsikten. Strakk jeg på hodet, så skimtet jeg musikerne der foran, på scenen. Bandet begynte å spille med små lyder fra fiolinen, spredte klemt fra pianoet, små støt i trompeten, og neddempede trommer. Tic tac- twang, tic tac- twang, svisjj!