Selv om vi besøkte det lille huset til besteforeldrene mine i bygda Hyvinge ganske ofte da jeg var barn, kjente jeg nesten ikke morfaren min. Husstanden ble i mine øyne styrt av mormor og søstera hennes Ida som bodde i øverste etasje – deres prat og deres mat. De var mestere på karelske piroger, de kjevlet den klissete rugdeigen til tynne plater som de fylte med risengrynsgrøt, potet eller kålrot, mens praten gikk uavbrutt om hverdagslige ting og den karelske retten – en gryterett – putret i ovnen. For meg var Karelen-området, som de kom fra, bare mormors gode mat og kjappe dialekt.