Ismene fra forrige århundre, vet dere. Det er saker. Som klatreplanter som sprer seg ut fra kjellerbodens mørke, forgreiner de seg inn i samtidskunsten. Noen er blitt forlatt og plukket opp igjen gjentatte ganger, andre er bare blitt forlatt. Og noen svært få har konsekvent vært til stede siden lenge før noen av oss ble født. Ekspresjonismen er ikke bare en av modernismens tidligste markeringer, men også den seigeste. Den er kanskje ikke bestandig like høyt prioritert i den faglige diskusjonen, men så avgjort ikke glemt. Fordi vi klarer oss ikke uten.