Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Tragisk kjærlighet: Tristan og Isolde bedrar, ødelegger og pønsker på mord. Hvorfor tilgir vi dem alt?

SLIK ER DET MED OSS

EssayKaja Schjerven Mollerin28. desember 2019

TIL DØDEN: Den får ingen lykkelig slutt, fortellingen om Tristan og Isolde. Her i Rogelio de Egusquizas maleri fra 1910. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA

Jeg trodde jeg skulle skrive om kjærlighetens helende kraft i et menneskeliv, om rikdommen i møtet mellom to elskende, jeg husket nemlig bare brokker og biter av historien om Tristan og Isolde, og særlig slutten: tornebusken som uregjerlig vokser fra Tristans grav til Isoldes – som et slags vitne om den dype forbindelsen mellom de to. Sånn går det, har jeg av og til tenkt, når man retter sin kjærlighet et sted den har gjenklang. Du med meg, jeg med deg.

Helt ny: Morten Wintervold rister og vrenger på språket i sin nye diktsamling.

Slekters gang

AnmeldelseJoakim Kjørsvik28. desember 2019

Morten Wintervold

Byen byen babyen

Litteratur

Cappelen Damm 2019, 72 sider

Hva får man om man krysser Øyvind Berg, Sissel Solbjørg Bjugn og Torgeir Rebolledo Pedersen? Et mulig svar kunne kanskje være Morten Wintervold. Med sine sprelske, fandenivoldske og ordspillpregede diktsamlinger, har han skapt seg sin egen plass i norsk poesi. Den Tromsø-baserte poeten er i år ute med sin femte diktsamling, «Byen byen babyen». Det er hele ti år siden forrige bok fra Wintervolds hånd. Det er med andre ord snakk om et slags comeback. Den lekne tittelen er talende for Wintervolds evne til å snu og vende, riste og vrenge, på språket.

Stavrim: Gerður Kristný går i tett dialog med norrøn tradisjon.

Minnets posisjon

AnmeldelseHadle Oftedal Andersen28. desember 2019

VERD: Gerður Kristnýs «Sjelemesse» blir til ein eigen litterær tradisjon. FOTO: SIV DOLMEN Siv Dolmen

Gerður Kristný

Sjelemesse

Litteratur

Gjendikta av Oskar Vistdal

Nordsjøforlaget 2019, 92 sider

I ein gravhaug ligg ei kvinne som har tatt livet sitt fordi broren har forgripe seg på henne. Etter heidensk skikk er ei anna kvinne gravlagd saman med henne. Tidvis er det denne andre kvinna som fører ordet i dikta i Gerður Kristnýs «Sjelemesse», tidvis er det eit poetisk subjekt som står utanfor gravhaugen. Men tonefallet er det same, som om dei fell inn i ei røyst dei er saman om å eiga.