Å sitte ved vinduet en desembermorgen og se dagen komme, er en opplevelse som gjør en både takknemlig og forundret. Det lodne lyset setter former og farger fri. Hutrende hus kommer ut av mørket, og trær som har vært på vandring hele natta slår igjen rot. Den ene fyrlykta etter den andre slukkes på nattas himmelhav, og rormannen overlater til oss å styre skuta gjennom dagen. Noen dager siver lyset sakte inn og reiser en perlegrå vegg omkring verden. Andre dager renner det nedover vinduet som gullforgylte gledestårer. Atter andre dager spiller lyset en blå tone opp av snøen. Mon tro ommine oldeforeldre opplevde dette desemberlyset på samme måten?
Å lytte til «Juloratoriet»: Göran Tunströms musikalske prosa minner oss på at Underet alltid klinger i eksistensens bakgrunn.
Lyden av en roman
Göran Tunströms «Juloratoriet» har evnen til å lodde dybdene i våre livssykluser. Romanen lar «musikken dø for Nordensson-familien på samme måte som Jesus igjen og igjen kan fødes».
«Det finns ögonblick som aldrig upphör.» Er ikke det en beskrivelse av musikkens vesen? Men like mye handler det vel om dette rare vi kaller livet, som Kierkegaard så treffsikkert har sagt må forstås baklengs og leves forlengs. I blinde, uten sikkerhet og kontroll, kunne jeg lagt til. Øyeblikket som aldri opphører, fra sitatet innledningsvis, er synet av Solveig som blir tråkket ned av buskapen. Hennes sønn Sidner «ser att hon far rätt in i grottan av kött och horn och klövar, ser henne falla och bli liggande, medan det trampar och trampar över henne, långt efter det att hon inte är till.»