Å sitte ved vinduet en desembermorgen og se dagen komme, er en opplevelse som gjør en både takknemlig og forundret. Det lodne lyset setter former og farger fri. Hutrende hus kommer ut av mørket, og trær som har vært på vandring hele natta slår igjen rot. Den ene fyrlykta etter den andre slukkes på nattas himmelhav, og rormannen overlater til oss å styre skuta gjennom dagen. Noen dager siver lyset sakte inn og reiser en perlegrå vegg omkring verden. Andre dager renner det nedover vinduet som gullforgylte gledestårer. Atter andre dager spiller lyset en blå tone opp av snøen. Mon tro ommine oldeforeldre opplevde dette desemberlyset på samme måten?