Norge er blitt en del av den europeiske løsningen for å redde den omstridte atomavtalen med Iran, etter at president Donald Trump valgte å melde USA ut av avtalen mai i fjor.
Løsningen, kalt instex, er forkortelse for «instrument in support of trade exchange», og skal hjelpe regimet i Iran til å omsette olje og valuta – bortsett fra amerikanske dollar.
USA er svært misfornøyd med regimets oppførsel og politikk i verden og i Midtøsten. Og ja, Iran har en finger med i alt vondt som skjer i området. USAs sanksjoner har vært så vellykkede at regimet knapt kan drive sitt eget land, og ikke minst har måttet redusere sin støtte til terrororganisasjoner som Hizbollah og Jihad islami nær Israel, Houthier i Jemen og irakiske sjiamuslimer.
Verdenssamfunnet har bare to effektive midler for å bevare fred i verden: militære aksjoner og sanksjoner. I dette tilfellet var regimets handlinger etter atomavtalen en avgjørende faktor for at USA trakk seg ut. Irans regime har truet Israel, hjulpet Assad-regimet med større midler i etterkant av avtalen, og ikke minst har Iran bidratt til en humanitær katastrofe i Jemen.
Men hvor realistisk er det å kunne redde atomavtalen med Iran? Det er åpenbart at avtalen er død og ubrukelig uten USAs medvirkning.
Om Norge ønsker å redde atomavtalen, er det en stor fare for at inntektene som kommer det iranske styret til gode, vil brukes til å bryte menneskerettigheter og spre flere uroligheter i området. Norge kommer til å såre vår nære alliansepartner USA, samtidig som vi hjelper regimet i Iran til å undertrykke sine egne borgeres rettigheter.
Vi bør sette krav for å være med på løsningen. Norge må sette betingelser i sin deltakelse, slik at de som drepte forsvarsløse iranere i de nye opptøyer stilles til ansvar. Norge har nå muligheten for å bruke sin innflytelse for å gjøre livet litt bedre for iranere.
