Å lage et sett med kriterier å måle noe opp mot, er den mest effektive måten å løse et problem på. Eller?
Enten det er i skolepolitikken eller i klimaregnskapene, har vi en tendens til å tilpasse oss kriteriene.
«Det som blir målt, blir gjort,» sa den amerikanske ledelsesguruen Tom Peters. Og underforstått: Det som ikke måles, får gå sin skjeve gang. Dette var noe norske skolepolitikere fikk erfare i år 2001, med det mye omtalte Pisa-sjokket. Da oppdaget man at det ikke sto så bra til med den norske skolen som man hadde trodd. Mye av skolepolitikken siden da har dreid seg om å rette på dette. Pisa-resultatene har derfor vært en slags sannhetstest for den norske skolen, og i noen år så det ut til å gå den rette veien, noe de ulike regjeringene tok sin del av æren for.
