I sin anmeldelse av Leif Høghaugs roman «Kælven» (23. november) påstår Tom Egil Hverven at denne beretningen om «en guttegjeng opptatt av drikking, runking og bilkjøring» er «uten tilstrekkelig sammenheng». Jeg vil hevde at boka er noe mer enn et rot av pubertale dikkedarer: Den er en arbeiderroman for det 21. århundre. Den anonyme jeg-fortelleren er syk, både fysisk og psykisk, og oppfatter seg selv som en slags kyborg. Men «Klæven» er ikke science fiction. Vi må bare lære å se verden med jegets fraktale blikk.