Det var vel ikke noe nytt, bare som vanlig. Men det var kanskje litt oppsiktsvekkende allikevel. Det var riktignok som om den halte og dro i meg, men underlig nok på en slik måte at jeg frivillig fulgte den.

Det er feil å si at den var som et usynlig bånd, slik en kunne forestilt seg. Det var ikke tvangen fra lenker eller strekket fra liner som rev og slet i kroppen. Når jeg sto stille var det ikke fordi noen bandt meg fast eller boltet meg til der jeg var, og når jeg beveget meg var det ingen hånd som førte meg i retningen jeg fulgte. Ingen drev meg til å gjøre mine valg.

Det er heller ikke riktig å si at det var en kraft, som kraften fra gravitasjonen. For der en ikke kan stoppe en stein i fritt fall med viljen kan en nok stoppe sine egne handlinger med den.

Hvorfor følte jeg at den trakk så hardt i meg at den nesten ikke kunne motstås? Hvordan kunne den ha slik kontroll over meg at den kunne få meg til å gjøre det jeg alltid hadde gjort, uansett om jeg visste at det brakte meg feil sted og uansett hvor mye jeg ønsket å bryte med den?

For jeg følte ubehag bare ved tanken. Det kom en uro i kroppen, som når kjederøykeren vurderer å ta sin siste sigarett. Hva i all verden gjorde den så mektig at den fikk meg til å fortsette å tenke og handle imot mine ønsker?

Det var noe som fikk meg til å følge den, noe som hindret meg i å bryte ut. Den var musikken fra en rottefangers fløyte, den var sirenenes sang, den var et mønster som ble fulgt bare fordi det var et mønster å følge.

Og spørsmålet gjentok seg selv. Hvorfor handlet jeg som jeg gjorde selv når jeg visste det ikke gjorde meg godt og når hverken bånd, lenker, liner, eller kraft tvang meg?

Var det fordi den gjorde meg uoppmerksom og sløv og tok fra meg evnen til å tenke fritt? Eller strittet den bare på en mystisk måte imot all endring, som i en fysisk lovmessighet. Var det psykens variant av mekanikkens første lov, den om naturens latskap: Det som befinner seg i ro eller konstant bevegelse foretrekker å forbli slik?

En stein i fritt fall faller i rett linje. Det er minste motstands vei. Men fritt fall betyr ikke at noe er fritt, steinen kan ikke falle slik den vil. Lite annet tvinger som tyngdekraften.

Det var kanskje det jeg konkluderte med til slutt. Den var min egen minste motstands vei, et evig fall mot det vante.

Og det er vel vanens makt, dens virkelige makt.

En amerikansk kjederestaurant gjentar suksessen fra i fjor og gjenlanserer sitt spesielle gavepapir i desember. Taco Bell selger for det meste taco, og i fjor solgte de ut gavepapiret som har bilde av maten de selger, bare i løpet av noen dager. Også er gavepapiret i tillegg satt inn med duften av taco, ifølge The Toronto Sun.