En far fanget i folket

AnmeldelseKarl Kristian Bekeng18. november 2019

KONTURER: Delvis henvendt mot oss, delvis snakkende inn i et kamera bak veggen av plast, forteller skuespiller Emil Johnsen barndomshistorier som henter frem den egenrådige faren, skriver Karl Kristian Bekeng.FOTO: DAG JENSSEN

Emil Johnsen gjør en glitrende tolkning av Edouard Louis’ tekst.

Det Norske Teatret

Av Edouard Luis

Regi: Kjersti Horn

Oversatt av: Tove Bakke

Scenograf og kostymedesigner: Sven Haraldsson

Lyddesigner: Erik Hedin

Med: Emil Johnsen

«Rasisme» defineres i begynnelsen av «Kven drap far min» som å «gjøre visse befolkningsgrupper mer utsatt for en for tidlig død.» Definisjonen er hentet fra den amerikanske akademikeren Ruth Gilmore, men kan ifølge den franske forfatteren Edouard Louis passe godt på alle former for sosial undertrykkelse, enten det bygger på kjønn, hudfarge eller klasse. For å prente det inn i oss skrives «rasisme» med røde bokstaver på veggen av gjennomsiktig plast som henger tvers over scenen.

Renessanse-reise

AnmeldelseIdaLou Larsen18. november 2019

RØD TRÅD: Ine Marie Wilmann spiller Viola, som elsker poesi og drømmer om å bli skuespiller. Kjærligheten mellom henne og Shakespeare utgjør fortellingens røde tråd. FOTO: ØYVIND EIDE OyvindEide

«Forelska i Shakespeare» – en kunstnerisk vellykket reise til en forgangen tid.

Nationaltheatret, Hovedscenen

Basert på et filmmanus av Marc Norman og Tom Stoppard

Tilrettelegging for scene: Lee Hall

Oversatt av: Øyvind Berg

Regi: Cecilie Mosli

Scenograf: Dagny Drage Kleiva

Kostymer: Anette Werenskiold

Med: Jan Gunnar Røise, Ine Marie Wilmann, Heidi Goldmann, John Emil Jørgensrud, Assad Sadique med flere

Kledd i strålende, glitrende kostymer står skuespillerne midt på scenen og synger en vakker melodi, og med ett er vi med dem inn i en forgangen tid, Londons teaterverden i den elisabetanske renessansen. Det er ikke alltid like lett for en utenforstående å følge med i alle de dramatiske begivenhetene som utspiller seg der. Men det er ikke så farlig, tidsbildet er viktigere.

Eit sterkt og personleg vitnemål om ein einsam kamp.

Mann i mørk dress

MeldingAmund Grimstad18. november 2019

TRU: Trass i både forbanninga og vekslande forhold til kyrkja, har Strømdahl aldri vendt ryggen til gudstrua. FOTO: TERJE VISNES

Ei sterk og personleg forteljing om ei fordømming som skulle syne seg å koste fleire tiårs kamp.

Trøndelag Teater i samarbeid med Nidaros Domkirke og Vår Frue menighet, Nidarosdomen

Av Wenche Strømdahl og Petra Bjørkhaug

Komponist og organist: Petra Bjørkhaug

Regi: Aslak Moe

Med: Wenche Strømdahl

Då atten år gamle Wenche Strømdahl kom heim frå eit år som utvekslingsstudent i USA, hadde ho tatt fag ho tidlegare ikkje ana eksisterte. Eitt av dei var drama, og det hadde vore skilsetjande for den unge jenta som i eit intervju med lokalavisa fortalde at nå skulle ho bli skodespelar. Nokre dagar seinare fekk ho eit brev frå forstandaren i frikyrkja ho var medlem av. I målande ordelag la han ut om kor skuffa han var, om at teateret var djevelens verk, at ho nå var fanga i den vondes garn og dømt til evig fortaping.