Heidi Osnes kritiserer i gårsdagens avis Mímir Kristjánsson for å omtale ansatte i barnehagene som tanter. Her er vi enige: ingen av oss er tanter, i alle fall ikke i denne sammenhengen! Osnes nevner både barnehagelærere og ansatte med master og doktorgrad, men som de fleste andre som skriver om barnehager, det være seg om bemanning eller titler, glemmer hun helt fagarbeidere og assistenter.
På tide å få hodet opp fra sanden!
![](https://cdn.sanity.io/images/u4eaiudq/production/1245c4dffe0ec5439ccda491dd1ba600197ce151-1399x975.jpg?w=1399&q=80&auto=format)
Når kurdere barker sammen med tyrkere i Oslos gater, bør vi stoppe opp og tenke oss om. Hva er det Norge har gjort som gjør oss fortjent til slike voldsomme demonstrasjoner? Man kan selvsagt mene at kravet om et stor-Kurdistan er helt legitimt og at det kurdiske folk har gått igjennom store lidelser for å kunne oppnå dette. De har møtt massiv motstand og derfor har flere hundretusener rømt til Europa og fått flyktningstatus her. Og her har de aller fleste det langt bedre enn der de flyktet ifra. Men det har vist seg at selv om de fysisk har flyttet til Europa, er de fleste mentalt fremdeles i Midtøsten. Tross beskyttelse, trygghet og velferdstjenester i deres nye hjemland, er drømmen om en kurdisk stat like sterk uansett hvor de befinner seg.