Underkjølt regn og isglatte veier i vente på Østlandet:
Anders R. Christensen
Bilister ble advart og oppfordret til å kjøre forsiktig i snøværet på Østlandet mandag. Snøfallet førte likevel til flere hendelser i trafikken, med vogntog som satte seg fast, og en rekke trafikkuhell.
Ved 12.30-tiden mandag ettermiddag er snøkaoset på Østlandsveiene stort sett under kontroll, opplyser operatør Jørn Jakobsen ved Vegtrafikksentralen Østlandet.
– Hendelsene i dag tidlig som følge av snøværet, har roet seg. Stort sett er det nå grei flyt i trafikken, men det har vært en del som har hengt igjen, sier han til NTB.
Jakobsen forsikrer om at alt av brøytemannskap er ute, men mye snø på kort tid er utfordrende. Når folk skal hjem igjen fra jobb, har han en oppfordring:
– Tilpass farten etter forholdene, og ikke kjør uten vinterdekk.
Godt skodd i sør
Politiet i Agder kontrollerte søndag kveld 130 kjøretøyer på utfordrende føre og konstaterte at alle var «godt nok skodd» på sin vei mot Østlandet.
SNØKAOS IGJEN: Snø skapte kaos på E-18 ved Vækerø inn mot Oslo mandag morgen. Brøytemannskapene hadde problemer med å holde motorveien fri for snø. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise Åserud
Meteorologisk institutt sendte søndag ut gult farevarsel for Agder, Telemark, Vestfold, Østfold, Oslo, Akershus og Buskerud, etter at det var ventet mye snø i store deler av Sør-Norge de neste 24 timene. Ikke minst ble det sendt ut gult farevarsel og beskjed til bilister om å kjøre forsiktig.
Klokka 23.40 oppsummerte politiet i Agder kveldens erfaringer fra kontrollen i Flekkefjord.
– Politipatrulje har kontrollert om kjøretøy er godt skodd for å kjøre østover. 115 personbiler og 15 vogntog kontrollert, alle var godt nok skodd. Ett forenklet forelegg skrevet for manglende utsyn fra førerplass, lyder meldingen på Twitter.
Tidligere på dagen og kvelden var det imidlertid kaos på E39 gjennom Agder, og slett ikke like godt forberedte bilister på veien.
Da var det personbiler med sommerdekk som skapte store problemer på veien, der det hadde falt mye snø.
– Det er i dag direkte farlig å kjøre med slitte sommerdekk, sa operasjonsleder Øyvind Hægeland i Agder politidistrikt til NRK da han kommenterte situasjonen søndag, etter å ha hatt utfordringer søndag med svært tett trafikk og kø i begge retninger på E39 mellom Mandal og Kvinesheia, på grunn av tett snøvær.
Da hadde politiet stoppet flere uvettige sjåfører, og tatt fra dem førerkortet, men senere på kvelden hadde folk tilsynelatende skjerpet seg før de satte seg bak rattet for å kjøre østover i snøføyka.
Isete tirsdag
Seks av ti fly på Oslo lufthavn er fremdeles forsinket i forbindelse med snøfallet, opplyser pressevakt Nora Prestaasen i Avinor til NTB mandag ettermiddag.
– Vi har alt tilgjengelig mannskap ute for å brøyte, men venter at det blir forsinkelser ut dagen, litt avhengig av hvordan været blir, sier hun.
Avinor oppfordrer alle reisende til å møte til vanlig tid og forholde seg til informasjon fra flyselskapet de skal reise med.
Advarer mot is
«Isen kan være vanskelig å se. Vurder bruk av brodder. Beregn ekstra tid til transport og kjøring. Bruk riktige dekk og kjør etter forholdene»
— VARSEL FRA METEOROLOGISK INSTITUTT
Utover ettermiddagen mandag er det ventet forbigående oppholdsvær på Sør- og Østlandet. Fra kvelden kommer det nedbør inn mot Sørlandet, som ganske raskt vil bli til regn.
– I verste fall kan det bli 30–40 millimeter regn på Sørlandet, noen steder opp mot 50 millimeter, sier vakthavende meteorolog Kristian Gislefoss ved Meteorologisk institutt til NTB.
Nedbøren beveger seg utover dagen videre mot Østlandet. Meteorologen tror at snøen vil forsvinne med nedbøren langs kysten, mens det lenger inn i landet vil komme slaps. Nord for Gardermoen blir det snø.
– Det ventes nullføre med regn som fryser på bakken. Beregn god tid også i morgen – det blir isete, sier han.
Gult farevarsel
Meteorologisk institutt har også tirsdag utstedt gult farevarsel i Telemark, Vestfold, Østfold, Akershus, Oslo og Buskerud, der de advarer mot is og vanskelige kjøreforhold.
– Vær ekstra oppmerksom; isen kan være vanskelig å se. Vurder bruk av brodder. Beregn ekstra tid til transport og kjøring. Bruk riktige dekk og kjør etter forholdene, heter det i varselet.
Et direktiv fra EU om minstelønn i Norge vil være å rykke tilbake til start.
Ommund Stokka, områdeansvarlig arbeidslivsavdeling LO-forbundet Industri Energi
I 1907 ble Norge historisk. I en industri som vokste og hadde økt overskudd, ville verkstedarbeidere ha sin rettmessige del av overskuddet. Arbeidsgivernes motargument var velkjente også i dag. Trusler om utflagging, konkurransevilkår mellom verft om anbud var svaret fra dem som tok ut stadig større profitt. Løsningen fra verkstedarbeiderne kom til å forandre Norge for alltid. De krevde nasjonale overenskomster. På denne måten sikret de at konkurransen mellom industribedriftene skulle gå på gode løsninger og effektivitet, aldri på lønn.
Svenskene kom noe senere, men gjorde det veldig tydelig med svensk fagbevegelses bergpreken – det faglige løftet: «Vi lovar och försäkrar att aldrig någonsin, under några omständigheter, arbeta på sämre villkor eller till lägre lön än det vi nu lovat varandra. Vi lovar varandra detta i den djupa insikten om att om vi alla håller detta löfte så måste arbetsgivaren uppfylla våra krav». Kampen for nasjonale overenskomster har vært sentral for omfordeling fra kapital til arbeid i hele Norges moderne historie. I flere av våre oljearbeideres overenskomster er alt forhandlet nasjonalt. Det er derfor det er så provoserende for oss når Frp ønsker å ta fra eksempelvis oljearbeiderne de sentrale lønnsforhandlingene, og overlate dette til bedriften.
I Norge har aldri debatten om minstelønn tatt av. Selv ikke Frp har dette i sitt prinsipprogram. Dette vil endre seg nå, grunnet EU-kommisjonens nye president Ursula von der Leyens utsagn om at «hun i løpet av sine første 100 dager skal gi alle EU-borgere har en rettferdig minstelønn». Dette har utløst en voldsom debatt i Europeisk fagbevegelse, en debatt der Norden må stå sammen. Fagbevegelsen i alle de nordiske landene går sterkt imot minstelønn.
«Vi vil ikke reise på Stortinget for å tigge om økt minstelønn»
Lønn skal avgjøres av fagforeningenes evne til å organisere, forhandle og streike seg til bedre lønns og arbeidsvilkår. Vi er ikke interessert i å reise på Stortinget for å tigge om økt minstelønn, og være avhengige av politikere og økonomer i stedet for vår egen makt i lønnsspørsmål. Vi rykker tilbake til start. Eller tilbake til 1907.
Et direktiv fra EU om minstelønn i Norge vil ikke være norsk fagbevegelses undergang, til det er den for sterk. Den vil likevel være et konstant uromoment, og underminere arbeidet med overenskomstene våre. Det blir som å bolte fast en effektiv prompemaskin i en parfymebutikk. Du kan ha ta med vifter og lufte med vinduene, men parfyme og prompelukt kan aldri leve sammen. Prompe-maskinen vinner. Du må rett og slett ikke installere den.
Alle som er opptatt av en sterk fagbevegelse bør derfor med all kraft jobbe sammen med nordiske fagforeningskamerater mot alle forslag om en felles europeisk minstelønnsordning.
Skal vi få gjort noe med rasismen, må vi legge selvrettferdigheten til side og våge å utforske våre egne fordommer, skriver Marta Tveit.
Marta Tveit
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
For en uke siden satt jeg på Dagsnytt atten og var krenka. Det jeg skulle være krenka over var at Tore Sagen hadde bommet totalt med en lite gjennomtenkt vits på P13-programmet Radioresepsjonen. Resultatet hørtes mistenkelig ut som rasisme. RR-gjengen sto der med skjegget fullt av postkasser (postkasser, postkasser), og vi skulle stå med armene i kors og være krenka.
Da jeg kom hjem ble jeg sittende og gruble. TV-opptredenen hadde gitt bismak. Jeg følte meg rett og slett hyklersk. For, om jeg er helt ærlig med meg selv, kan jeg også kjenne på hvordan skuldrene, når noen går bak meg i en mørk gate, synker lavere om jeg snur meg og ser et hvitt ansikt og en dress, enn om jeg ser et mørkt et og en hettegenser. Hvordan hjertet banker raskere og flyskrekken blir verre om piloten introduserer seg som John Pombe Magufuli i stedet for Henning Wilhelmsen. Var jeg en brun rasist? Hadde jeg nå krenka meg selv? Skulle jeg endelig ta den telefonen til Gaustad?
Opplevelsen med Dagsnytt atten fikk meg til å tenke på et begrep jeg nylig hadde lest om: «internalisert underliggende premiss om hvit overlegenhet». Setningen leste jeg i en artikkel vi i Nettmagasinet Afrika.no publiserte nylig, en sak om ‘kritiske hvithetsstudier’. Dette var noe nytt for meg. Det var den afroamerikanske poeten Claudia Rankine som satte meg på ideen da hun var på besøk i litteraturhuset tidligere i høst. Der nevnte hun at hun hadde brukt de $625,000 hun fikk som del av The MacArthur Genius-stipendet til å åpne et senter for kritiske hvithetsstudier. Hva i all verden, tenkte jeg.
Slik jeg forstår det, handler kritiske hvithetsstudier ikke om hvit hud, men om de nesten usynlige strukturene og mekanismene som kommer ut av flere generasjoner med rasialisert tankegang, «internaliserte kategoriseringspraksiser», ideen om et rasehierarki og et underliggende premiss om hvit overlegenhet. Den gjennomsyrer hele samfunn i ulik grad, men kommer klarere frem noen steder enn andre, og mye skjer uten at noen er bevisst på det.
Forfatteren tar eksempler fra norske utdanningspolitiske dokumenter: «Her kan man oppleve at dokumentene beskriver – og således grupperer – «norske», «samiske» og «flerkulturelle» elever. Den «norske» elevgruppen knyttes til begreper som kunnskap, demokrati og forståelse, og til beskrivelser av hvordan denne gruppen består av individer som er forskjellige, mens den «flerkulturelle» elevgruppen knyttes til begreper som konkretisering, visualisering og praktisk arbeid og til beskrivelser som antar at denne gruppen krever ekstra ressursbruk eller spesialundervisning.»
Var det mulig at jeg, født og oppvokst i Norge, hadde et slik underliggende premiss innprogrammert, tross min egen hudfarge? I så fall var dette et nederlag av dimensjoner, en identitetskrise trigget av de uforenelige motsetningene mellom hvordan jeg ser ut og hvordan jeg tenker.
For noen år tilbake skrev jeg en fortelling om stakkars Rebekka, som opplevde en lignende krise. Rebekka er en eldre, pelskledd Frogner-frue, komplett med toypuddelen Teophilius. Hun har portvinsklubb og operaabonnement, stukkatur og vinterhage. Innerst inne mener hun at de som ikke kommer seg opp og fram her i verden rett og slett ikke prøver hardt nok. Grønland holder hun seg for all del unna selv om dagen, og blant gode venner på eldresenteret kan hun komme med bemerkninger som er på kanten, rett og slett.
«Var jeg en brun rasist? Hadde jeg nå krenka meg selv?»
Det syns de gode vennene på eldresenteret er litt rart. Rebekka er nemlig, til forskjell fra vennene, mørk i huden. Det sto i avisen da Rebekka og familien kom fra ‘Vestindia’ på førtitallet.
I løpet av historien sklir Rebekka ned i en mørk spiral. Det begynner med en besettelse med fjernsynsbildene av Sylvi Listhaug i den oransje tørrdrakten som ligger og plasker i Middelhavet med det uhyggelige smilet om munnen. Bildene gjør at det går kaldt nedover ryggen hennes, likevel ser hun det om og om igjen, mens hun hører Schuberts uferdige symfoni. Så, en følelse av at huden sitter for stramt. Rebekka brenner av tusenvis av kroner på nye hudprodukter, timer hos dermatolog, akupunktør og naprapat. Ingenting hjelper. Så finner hun ut at hun skal pusse opp hjemme. Hun vil male alle veggene selv, bare for moro skyld. Men ingen av fargene hun velger virker å stemme, ikke eggeskall, elfenben, navajo … Til slutt finner hun ut at det er Theophilius som er problemet, han matcher ikke veggene. Hun heller hvitmaling ned i halsen hans, men det skaper bare et nytt problem: Hvordan kvitte seg med liket av en hund? Og hva ville naboene si, om de visste hva som hadde hendt med Theophilius? Rebekka må lære seg å gjø akkurat som Theophilius gjorde, og å ule med på de mest dramatiske passasjene i Schuberts symfoni.
For stakkars Rebecca får krisen grusomme konsekvenser; motsigelsen mellom den hun er og vil være og den hun blir sett som er så stor at den til slutt visker ut fornuften. Vil noe lignende skje meg til slutt?
I stedet tenkte jeg nei, dette er fremgang. Dessuten er det enda et bevis på at hudfarge i bunn og grunn ikke betyr så mye, ettersom jeg, født og oppvokst i Norge, kan ha de samme rasialiserte tankemønstrene som andre nordmenn. Hudfargen gjør meg kanskje bare litt mer bevisst på det.
Jeg prøver å eie mine fordommer, selv om det kan gjøre vondt i stoltheten: Jeg er norsk, hinsides privilegert og kan være småborgerlig. Sånn har jeg blitt skrudd sammen. Nå vet jeg det, og da kan jeg spørre meg selv: Hva kan jeg gjøre med det? Hvordan kan jeg hindre at disse fordommene hersker over handlingene mine og får meg til å gjøre ting jeg ikke vil eller ikke tror på? Det er først da jeg kommer videre. Alle gode samtaler starter med ærlighet mot seg selv.
Jeg tror mange kunne hatt godt av å bli mer selvbevisste og åpne for å utforske sine egne underliggende fordommer og antagelser. Det er egentlig ikke så mye man kan forandre med dyptgående fordommer, det eneste man kan gjøre er å snakke om dem, være bevisst på dem. Det er bare ved å først ærlig innrømme våre utilstrekkeligheter at vi kommer nærmere den vi ønsker være.
Denne siste skandalen må sees i sammenheng og som del av en lang rekke. Jeg har alltid vært glad i Radioresepsjonen, og det første jeg tenkte da jeg hørte om saken var «Å nei, ikke de også». Disse radioresepsjonistene er forbilder for mange unge, og komikere har mer innflytelse over de unge enn vi kanskje tror; også på et dypere plan, på hvordan man ser på andre mennesker og forholder seg til verden på. Det handler altså om mer enn hvorvidt Tore Sagen er rasist eller ikke.
Det jeg er mest oppgitt over, er at det gang på gang kommer fram at så mange tenker sånn: Enten er man «rasist» eller så er man «snill», ferdig snakka. Poenget mitt er at det handler om mer enn et engangstilfelle, mer enn en krenkelse (hva enn det skal bety), mer enn «ord man ikke skal si», mer enn frieri og sjelesanking på sosiale medier, mer enn følelser, mer enn her og nå.
Det jeg nå savner hos Tore Sagen og NRK, samt mange andre, og i rasismedebatter generelt, er ydmykhet og oppriktig selvransakelse. Det kan være smertefullt, flaut og forvirrende, men det er først da vi kommer noen vei. Når man ikke reagerer med å gå i forsvar, eller fornekte.
Det er ikke snakk om å være er rasist eller ikke, det er dessverre ikke så svart-hvitt. Hvis jeg var Tore Sagen ville jeg kanskje sett nærmere på hva det var i meg selv og i de sirklene jeg beveget seg i som gjorde at jeg kom fram til at dette var greit, eller at det var morsomt; at dette var nødvendig. Det er det jeg vil se. At man spør seg selv: Er det noe her jeg ikke har forstått? Er det noe ved meg selv som jeg ikke har vært bevisst på? Er dette del av et mønster?
Denne slags selvransakelse ville jeg også likt å se på antirasistisk fløy, blant de av oss som kan styres av en selvrettferdighet som skyggelegger at dette handler om noe i oss alle sammen. Det er dette ‘noe’ som er hovedproblemet, som er roten til mesteparten av hverdagsrasismen, strukturell og systematisk diskriminering, det meste av det underbevisst.
Ordet «rasist» erså voldsomt ladet. Jeg tror det ordet alene hemmer debatten. «Rasist» flyr én vei og så flyr «lettkrenka» den andre, også kommer vi ikke av flekken. Jeg tror at mange av oss, meg selv inkludert, i den tiden og det samfunnet vi har vokst opp i, av ulike årsaker har fått et verdensbilde som innebærer et hierarki av folkegrupper basert på hudfarge, og som nå fører til manifestasjonen av en god del fordommer og systematisk diskriminering mot ikke-hvite i samfunnet vårt.
Sånn. Da blir det ikke snakk om skjellsord og skyld. Ingen er rasist (bortsett fra rasister da), ingen skal henges ved soloppgang. Da kan vi ta et oppgjør med fortidens kulturarv, da kan vi snakke om vårt felles nedarvede tankegods, hvor det kommer fra og dets påvirkning på nåtiden. Da kan vi gå så langt som å snakke om det idéhistoriske «rasebaserte paradigmet», på lik linje med at vi snakker om «opplysningstiden» eller «modernisme».
Det må være lov å holde frem og utforske sine egne fordommer – fordommer som hver enkelt av oss har programmert rett inn i harddisken. Vi må løfte blikket fra den siste rasismeskandalen og se på helheten av disse evinnelige rundene vi tar. Rasismedebatter blir så altfor ofte en konkurranse i å ha rett. Ingen er 100 prosent fargeblinde og fordomsfrie, så da blir vi nødt til å late som, å ha et ansikt utad og et hjemme i stua. Men hva skjer med fasadene når det røyner på? Antirasismen må forankres dypere enn som så, og det begynner med å få et klart og ekte bilde på situasjonen slik den er nå. De fleste av oss har internalisert ideen om et rasebasert hierarki, det er ikke noe vi liker, det er ikke ønskelig, men sånn er vi blitt – la oss snakke om det, la oss prøve å forstå hvordan og hvorfor.
Å være en smule mindre selvrettferdige og å skape rom for å innrømme personlig utilstrekkelighet når det gjelder det multikulturelle samfunnet, tror jeg hadde ført oss videre.
