Stylittene tilbrakte livet på toppen av en søyle.
Søylehelgenene helbredet sykdommer, varslet om pest og meklet i tvister.
Da pilegrimen Ludolf fra Sudheim kom til Syria på 1200-tallet, kunne han med forundring fastslå at «her er det ikke keisere av stein på toppen av søylene, men eneboere.» Stylittene, eller søylehelgenene, var et fenomen som startet med Symeon Stylitten på 400-tallet og til langt etter middelalderen var det asketer som etterliknet ham: De tilbrakte livet på toppen av en søyle.
Den første søylehelgenen, Symeon, fikk skåret til en søyle, klatret opp på den og oppholdt seg på stadig høyere søyler uten å komme ned, frem til han døde i 459.
I Luis Buñuels film fra 1965 blir Symeon Stylitten med Satan på nattklubb i New York.
En av dem som har gjenbrukt historien om Symeon Stylitten er den spanske surrealisten og filmskaperen Luis Buñuel. I 1965 skrev han manus og regisserte filmen «Simón del Desierto», Symeon fra ørkenen. Filmen ble spilt inn i den meksikanske ørkenen, og allerede plasseringen av Symeon langt uti en villmark med stekende sol og stikkende kaktuser er surrealistisk. Buñuel gjør Symeon både from og selvhøytidelig, heroisk og latterlig. Men samtidig som han understreker det absurde i å leve på en søyle, viser han også det absurde i horden av mennesker som oppsøker søylen. I filmen kryr det av merkelige mennesker og hendelser, som for å understreke at det surrealistiske ikke er forbeholdt den spektakulære Symeon.