Du vet, de ideene som kommer snikende i mørket. Når du ligger der og koper fordi du har lest forsideartikkelen i Dagbladet, den som forteller at du kan DØ av søvnmangel og at det verste du kan gjøre er å stresse med det men at det faktisk ikke skal så mye mer til enn én natt uten søvn før kroppen går inn i beredskapsmodus, og da har du det gående, eller du har lest den saken i Aftenposten som forteller at for å lykkes i arbeidslivet, så må du være PÅ hele tida, du må være på hugget og framoverlent og ikke minst deg selv, eller når du våkner av en drøm der du fødte en katt og det mest foruroligende med det er hvor koselig det var. Uansett. Det er da den plutselig kommer ramlende inn. Selve kongstanken. En innsikt så stor og lysende at den vil kunne endre livet ditt, ord som vil knuse nyliberalismen, starte en revolusjon, endre definisjonen på hva som er litteratur. Men ikke akkurat nå. Ikke klokka 03.17 natt til tirsdag. Du tar opp telefonen og noterer deg det viktigste, og sovner med et fornøyd smil, vel vitende om at i morgen blir det andre boller. Neste morgenen er kongstanken borte, bollene er de vanlige og du glemmer hele greia til du må inn i notisblokk-appen for å lage handleliste eller skal skrive en baksidetekst og vet at du har gjemt opp til flere potensielt nobelprisvinnende petit-ideer der. Og sannelig min hatt! Et lite utvalg: