Tidligere i høst tapte Norge saken i Europadomstolen (EMD) vedrørende adopsjon av et tre års gammelt barn til fosterforeldrene mot biologisk mors vilje. Innholdet i dommen og svakhetene som der påpekes viser tydelig til en del klassiske fallgruver i barnevernets og rettsapparatets arbeid i forbindelse med akuttvedtak og omsorgsovertakelse av barn i Norge.

Det er i løpet av årene utarbeidet et imponerende system av statlig og kommunalt regelverk, institusjoner og tiltak for å sikre flest mulig barn best mulig omsorg. Idealene er skyhøye, og intensjonene de aller beste. Der det foreligger antakelser eller kunnskap om at barn ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i hjemmet, kan barnevernstjenesten gå til akutte eller planlagte omsorgsovertakelser. Barn fjernes fra sin biologiske familie og plasseres i beredskapshjem, fosterfamilier eller institusjoner. I en god del tilfeller er begrunnelsene velfunderte og åpenbare, og omsorgsovertakelser er den eneste mulige løsningen.

Imidlertid er det slik at et stort flertall av omsorgsovertakelsene utført av barnevernet ikke er begrunnet med vold og overgrep i hjemmet, men finner sted som en følge av det som ofte betegnes som manglende foreldrekompetanse hos biologiske foreldre. Hva dette begrepet rommer er selvsagt ikke entydig, og arbeidet med å vurdere og fatte vedtak knyttet til disse omsorgsovertakelsene krever stor kompetanse på en rekke ulike områder for å komme frem til et kvalifisert svar på hva som er barnets beste i saker som dette. Hvor dramatisk og traumatisk en omsorgsovertakelse oppleves av familiene som rammes, kan ikke overvurderes. Bortsett fra bruk av tvang i psykiatrien, finnes det knapt noe annet område i vårt samfunn der staten griper så drastisk inn i menneskers private sfære.

Dommen fra EMD går til kjernen av de problemstillinger som flere fagfolk i Norge, de som ser mange barnevernssaker fra innsiden, har prøvd å få gehør for hos myndighetene gjennom mange år. Vi er blitt møtt med en vegg av tomt prat, benektelser og taushet. Våren 2015 tok vi initiativ til en bekymringsmelding om det norske barnevernssystemet, overlevert minister Horne i juni samme år med cirka 130 underskrifter fra fagfolk i ulike profesjoner som i lengre tid hadde bekymret seg for manglende kompetanse og dårlig organisasjonskultur.

Særlig uttrykte vi bekymring for de familier der barn ble fjernet fra hjemmet på feil grunnlag, og/eller forble i fosterhjem på tross av endrete omsorgsbetingelser i familien, og der fortvilte foreldre førte en ofte håpløs kamp mot et kompakt og lite lydhørt statsapparat. Vi så at i en del saker var observasjonsgrunnlaget og dokumentasjonen som fører frem til omsorgsovertakelsen uhyre tynt. Vi opplevde at det var mye synsing, antakelser og kulturbestemte forutinntatte holdninger, og at sikringsmekanismer som sakkyndige og rettssystem sviktet.

«Tilknytningen mellom barn og foreldre ødelegges»

Vi har påpekt at manglende samværsrett i etterkant av omsorgsovertakelsen, og dermed muligheten for barnet til å opprettholde kontakten og tilknytningen til biologiske foreldre, gjør at tilbakeføring av barna i en del saker blir nærmest umulig, selv om foreldrenes livssituasjon og omsorgsevne endrer seg. Det er all grunn til å tro at en slik utvikling ikke har vært lovens intensjon. Sett i lys av at de fleste omsorgsovertakelser i utgangspunktet burde være midlertidige, slik dommen i Europarådet påpeker, blir det et skrikende paradoks at samvær mellom barn og foreldre i de fleste saker fastsettes til et minimum.

I henhold til barnevernets og sakkyndige psykologers avgjørelser, i mange saker stadfestet av fylkesnemnd og tingrett, gjennomføres samværene som oftest under så utilfredsstillende forhold og så sporadisk at det å foreta en reell vurdering av foreldrenes omsorgsevne på dette grunnlagt, er så å si umulig. Dette er et viktig moment som også påpekes i EMD. Tilknytningen mellom barn og biologiske foreldre brytes ned og ødelegges gjennom barnevernets, og rettsapparatets, strategier for samvær.

I foreldrenes ofte langvarige kamp for å få tilbakeført sine barn, brukes ettopp dette mot dem, at barna ikke lenger har bevart tilknytningen til biologisk familie, at de nå kanskje har knyttet seg til fosterforeldre (selv om de fleste barn i praksis må gjennom flere omplasseringer som fosterbarn), og at tilbakeføring derfor ikke er å anbefale.

Instansene i Norge som i utgangspunktet skal sikre biologiske foreldres rettssikkerhet, lener seg i altfor stor grad på barnevernets og psykologsakkyndiges mangelfulle utredninger. Hvorfor har ikke dommere i fylkesnemnd, tingrett, lagmannsrett og høyesterett avslørt hvor tynt og spekulativt beslutningsgrunnlaget for akuttvedtak er i en god del av disse sakene? Hvorfor kan barnevernet så sjelden innrømme feil, foreta revurderinger og legge til rette for tilbakeføringer der de de burde se at foreldre gjør alt de kan – og ofte lykkes – i å gjøre endringer i sin livssituasjon og styrke sin omsorgskompetanse? Hvorfor er det slik at når det store lokomotivet som barnevernet setter på skinner og som overkjører sårbare familier, så altfor ofte fører til et «point of no return»?

Dommen i Strasbourg og det faktum at så mange flere saker ligger til behandling i Den europeiske menneskerettsdomstol, gir oss et håp om at norske myndigheter endelig vil måtte ta kritikken på alvor – og ta det løft som er nødvendig for at en kulturendring. Et kompetanseløft må finne sted innen hele barnevernssystemet, inkludert sikringsinstansene i det norske rettsapparatet.