Jorda i Sibir er i ferd med å våkne til live. På forsommeren i år drev et ulvehode langs vannkanten i Badyarha-elva i Sibir. Det var mer enn 30.000 år gammelt, men pelsen, musklene, tennene og deler av hjernemassen hadde holdt seg intakt.

Hodet hadde ligget fastfrosset langt nede i bakken helt siden ulven en gang døde, men ble gravd fram av vannet og brakt med ut i elva ettersom frosten slipper jordsmonnet.

Ulvehodet er et synlig tegn på det som nå skjer i de enorme landområdene i det nordlige Sibir, der store deler av jordskorpa vanligvis er frosset gjennom hele året, men nå begynner å tine opp.

Den russiske forskeren Sergej Zimov har levd i Sibir store deler av livet, og han har studert den frosne jorda, eller permafrosten som det heter, i en hel mannsalder.

For mange år siden fant han ut at den inneholder mye mer organisk materiale enn permafrosten ellers på kloden, som i Canada eller på Svalbard.

Rester av planter og dyr ligger frosset fast i bakken i det nordøstlige Russland, fra en tid da landområdet var en slags arktisk savanne.

Zimovs funn ble først latterliggjort, men siden tatt på alvor. Det er nå forholdsvis etablert blant forskere at permafrosten i det østlige Sibir inneholder store mengder karbon.

Og siden den globale oppvarmingen får mye større effekt i Arktis enn i resten av verden, er karbonet i ferd med å komme til overflata.

– Permafrosten har allerede begynt å tine i regionen der jeg holder til. Det går veldig fort, og jeg er ganske sikker på at det kommer til å akselerere, sier Zimov på telefon fra forskningsstasjonen sin i Tsjerskij i det nordlige Sibir.

Han mener det kommer til å få store konsekvenser for det globale klimaet, og at det går fortere enn de fleste klimaforskerne er villige til å innrømme.

En eksentrisk forsker

Zimov er en temmelig eksentrisk forsker, og sammen med det alvorlige budskapet blir det bra tv. De siste årene har han derfor fått besøk av alt fra BBC, CNN og en lang rekke aviser og magasiner. Der forteller han det samme budskapet:

Når det organiske karbonet i permafrosten tiner, vil det bli mat for mikroorganismer som bryter ned karbon. I prosessen lager mikroorganismene gass – enten metan eller karbondioksid. Zimov anslår at det er like mye karbon i permafrosten som i all annen jordskorpe over hele kloden.

Forskjellen på frossen og vanlig jord er at jordsmonnet andre steder tar opp omtrent like mye karbon som det slipper ut. Permafrosten kan potensielt slippe ut mye mer klimagasser enn det arktiske jordsmonnet kan ta opp.

Det er stor uenighet om dette kommer til å skje, hvor mye av det organiske karbonet som blir spist av mikroorganismer og fort det går.

Usikkerheten er så stor at FNs klimapanel ennå ikke har greid å inkludere utslippene fra permafrosten i modellene sine. Zimov mener på sine side at klimaforskerne er for konservative.

– Det er vanskelig å få spesielt stor interesse for Arktis i det internasjonale forskningsmiljøet. Jeg vet ikke hvorfor. Men utslippene fra permafrosten kan bli store nok til å gjøre alt annet de driver med fullstendig irrelevant, sier han.

– Elektriske biler, regnskog, alt det der kommer ikke til å bety så mye hvis karbonet som er lagret i bakken i Sibir slipper ut.

Forskeren er åpen om at han sprer et temmelig dystert budskap og at det kan være vanskelig å ta ham alvorlig.

– Mange sier at jeg er en alarmist. Det er sant, men alarm er en veldig nyttig mekanisme. Mine anslag er som regel sanne, og jeg tror at dette kommer til å skje, sier han.

Estimatene for framtidige klimagass-utslipp fra permafrosten spriker så mye at det nesten ikke er noe poeng i gjengi dem. Zimov har sitt eget anslag. Han mener permafrosten i Sibir allerede har begynt å slippe ut CO2, og at det vil doble seg hvert tredje til femte år.

– Hvis det går så raskt som jeg tror det kan, så vil utslippene herfra være like store som menneskeskapte klimagassutslipp om 20 år, sier han.

Det er en svært kontroversiell påstand. Mye av uenigheten består i at det er vanskelig å lage modeller for hvor fort bakken i Sibir tiner opp. Det er også veldig vanskelig å vite hvor mye av karbonet som blir spist av mikroorganismer. Zimov sier på sin side at han kan skje hva som skjer like utenfor kontordøra.

– Området rundt forskningsstasjonen min begynte å tine for to år siden. Jeg er helt sikker på at det organiske materialet som ligger i bakken her, kommer til å bli brutt ned. Det er vegetasjon som har vært frosset, og som er smaker godt for alle mikroorganismene som tiner opp samtidig, sier han.

Vegetasjon kan bli buffer

Sergej Zimov er likevel ikke alene om å bekymre seg for den frosne jorda i Sibir, og hva som skjer når den tiner opp.

Frans-Jan Parmentier er forsker ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Han er også fast spaltist i Klassekampen.

Parmentier har nettopp startet et nytt forskningsprosjekt der en gruppe forskere skal skaffe et bedre datagrunnlag for å kunne si noe om utslippene fra permafrost. I dag er det helt umulig å forutsi hva som kommer til å skje, mener han.

– Det er et enormt potensial, og vi vet ikke hvor mye som kommer til å ende opp i atmosfæren. Det eneste vi vet, er at jo mindre klimagasser vi slipper ut, jo mindre sannsynlig er det at vi setter i gang denne prosessen, og jo saktere går den, sier han.

Forskningsprosjektet skal både finne ut av hvor mye klimagasser permafrosten gir fra seg når den tiner, og hvor mye karbondioksid som blir tatt opp av vegetasjonen som vokser i de arktiske strøkene.

– Det kan for eksempel hende at økt vegetasjon kan være et buffer mot en del av utslippene. Det er slike ting vi skal forsøke å finne ut av, sier han.

Våt og tørr jord

Parmentier forklarer at usikkerheten blant annet kommer av store forskjeller mellom selv svært små områder. Dersom bakken er våt, blir mye av karbonet omdannet til metan. Men hvis den tinede jorda tørker ut, slipper det til luft, og mikroorganismene produserer CO2 i stedet.

Selv om metan er en mye mer potent klimagass enn CO2, kan det være en fordel om bakken er våt. Da blir langt mindre organisk karbon brutt ned og omdannet til gass.

I tillegg er det svært usikkert hvor mye av jorda som tiner. I dag er det meste av den arktiske tundraen permafrost, men det øverste jordlaget tiner om sommeren. Ettersom det blir varmere, tiner stadig mer av jorda, samtidig som mindre fryser til om vinteren. Også her er det store lokale forskjeller.

– Det er mulig at dette er en prosess som ikke lar seg stanse når den har begynt. Dette er kanskje en av de aller største usikkerhetene når det kommer til de globale klimaendringene, sier han.

Vil gjøre Sibir vilt igjen

Gjennomsnittstemperaturen i Sibir har steget med omkring tre grader på femti år. Det har gjort vinteren mindre ekstrem, men samtidig gitt mer snø.

I løpet av et halvt århundre har nedbøren økt med 70 prosent. Snø har den egenskapen at den isolerer mot kulde, og et tykkere lag av snø gjør derfor at bakken fryser mindre om vinteren. Det gjør at permafrosten smelter mye raskere enn før, mener Sergej Zimov.

Han har derfor begynt sitt helt eget prosjekt for å stanse klimagassutslippene.

– Det er en svært billig teknologi, økologisk ingeniørkunst, sier han.

Prosjektet går ut på å fylle tundraen i Sibir med beitedyr – reinsdyr, bison og andre store dyr som spiser gress. Slik kan vegetasjonen på tundraen bli omdannet til gress, og mer av karbonet bli bundet opp. Zimovs plan går blant annet ut på at beitedyra skal grave opp snøen om vinteren på jakt etter nedsnødd gress, og dermed reversere den isolerende effekten av snøen.

– Vi trenger en god del millioner dyr for å få dette til, men det fine med dyr er at de formerer seg raskt. Så vi behøver bare omtrent 15.000 dyr til å begynne med, sier han.

Forskeren klager likevel på lite gjennomslag blant forskerkollegaene.

– Det er mye lettere å forklare dette til enkle mennesker, som for eksempel journalister, sier han.