Jeg er i en liten landsby utenfor Mirecourt med kvartetten Tokso, vi har spilt konsert under et søvntungt tre. Overalt på bakken ligger det visittkort fra sauer som forteller at de var her i går, i vår, muligens i fjor, og jeg tenker at akkurat her er det lite som minner om den musserende bobledrikken som denne regionen har enerett til å kalle champagne. Men når jeg løfter blikket, ser jeg gården med lysebrune mursteinsbygninger, og bak den er det slake åser, vekselsvis grønne og brunpløyde i et vennlig, mildt lys. Her passer alle klisjeer om det pittoreske franske Monet-landskapet. Bare røde valmuer mangler.