Stortinget holder seg for ørene i EU-saker, men burde heller holde regjeringen i ørene. Igjen og igjen hører vi hvor viktig det er med en tidlig og aktiv europapolitikk, men igjen og igjen kommer Stortinget for sent på banen.

«Snikhøyrifisering?» Ifølge Arbeiderpartiet, SV og fagbevegelsen, innfører regjeringen høyrepolitikk under dekke av at det er krav fra EU. Men opposisjonen kan langt på vei takke seg selv – i likhet med resten av opposisjonen på Stortinget, sover de nemlig i timen. Hvem skal sørge for at regjeringen følger opp Stortingets politikk, og ikke lurer dem trill rundt ved å si «dette er obligatorisk i nye EU-regler»? Det er nettopp Stortinget, og særlig opposisjonen.

Vi trenger et Storting som gjør jobben sin til riktig tid. Som ikke nøyer seg med å være et sandpåstrøingsorgan for regjeringens europapolitikk.

Bedre kunnskap om hva som skjer i EU, er nyttig. I en kronikk i Klassekampen 19. september, tok LO til orde for å samle og styrke EU-kompetansen i forvaltningen. I april gikk Arbeiderpartiets landsmøte inn for at Stortinget bør utrede konsekvenser av lover som er under utvikling i EU.

Men vi kan ikke nøye oss med informasjons- og kompetansetiltak. Det er et skrikende behov for bedre politisk forankring av europapolitikken. Vi trenger færre festtaler om aktiv europapolitikk, og flere tidlige debatter av konkrete EU-lover i Stortinget.

Problemet med norsk EU-debatt, er at den vanligvis kommer etter at alle forhandlinger er ferdige. EU-loven er ferdig utmeislet fra EUs side. Langdryge EØS-forhandlinger mellom regjeringen og EU er ferdige. Så blir Stortinget bedt om å godkjenne at EU-loven tas inn i norsk lovverk, og endelig starter debatten. Det er ikke så rart at vi får en «ja eller nei til EU»-debatt, når Stortinget får valget mellom nettopp ja eller nei til en ferdigforhandlet EU-lov.

Hvordan forvaltes EØS-avtalen? Den er et kompromiss mellom fullt EU-medlemskap og å stå helt utenfor. EU har imidlertid endret seg enormt siden tidlig 90-tall. Det begynner i det hele tatt å bli ganske lenge siden EU-politikk gikk fra å være utenrikspolitikk til å også bli innenrikspolitikk, og da bør ikke regjeringen få så frie tøyler som i dag. Stortinget bør kobles på mye tidligere, også for å sikre at regjeringen ikke bruker EU som syndebukk for egen politikk.

Både ja- og nei-folk ønsket en utredning av alternativer til EØS, men Stortinget sa nei før sommeren. 11. oktober kan Fellesforbundet gå inn for utredning, og dermed beredes grunnen for EØS-debatt på LO-kongressen i 2021.

Med eller uten utredning bør vi i det minste se på hvordan vi forvalter dagens avtale. Norge har full råderett over hvordan vi organiserer prosessen for å ta EU-lover inn i norsk lovverk. Den er mer eller mindre den samme i dag som den var da EØS-avtalen ble inngått, og minner om måten vi tar inn internasjonale avtaler på.

«Møtene i Stortingets Europautvalg framstår som rene orienteringsmøter.»

Norge står fritt til å sikre tidligere politisk forankring for de EU-lovene som skal innlemmes i Norge. Norge står fritt til å kjøre politisk debatt av EU-lover som er under utarbeidelse i Brussel. Diskusjonen om EUs arbeidsmarkedsbyrå var et skritt i riktig retning, men bør ikke foregå løsrevet fra den europeiske diskusjonen.

Hva kan Stortinget gjøre? De kan vedta hva som bør være Norges posisjon når norske ministre drar til Brussel for å drive lobbyvirksomhet. Miljøpartiene SV og MDG vil kanskje ønske at de snakker om andre saker enn gass, for eksempel?

Stortinget kan også vedta føringer for en regjering som forhandler med Brussel om norsk innlemmelse av EU-lover. Slike Stortingsvedtak vil være rådgivende, men Stortinget har ris bak speilet: det kan avsette regjeringen. Selv om vi i dag har flertallsregjering, har det vært langt vanligere med mindretallsregjering. Da har opposisjonen betydelig makt.

Etter valget i 2021 er det kanskje Høyre og Frp sin tur til å være i opposisjon, og kanskje de vil unngå at en rødgrønn regjering bruker EU-politikk som påskudd for planøkonomisk omstillingspolitikk eller endringer i innvandringspolitikken?

Tidligere og mer politisk deltakelse fra Stortinget i EU- og EØS-prosesser kan gi økt bevissthet om det faktiske innholdet i en gitt EU-lov, som den offentlige samtalen kan ta utgangspunkt i. Det er bedre å diskutere reelle utfordringer enn fryktscenarioer.

En rekke parlamenter i Europa har tatt grep for å kontrollere europapolitikken. Stortinget kan se hen til våre naboland. Både Danmark og Sverige har reelle politiske diskusjoner av EU-politikken i sine parlament.

Norge får adgang til EUs indre marked i bytte mot at vi følger felles regler som EU lager for dette markedet. Dette er et temmelig omfattende regelverk. Da bør Stortinget ha bedre tek på hvordan regjeringen utfører sin europapolitikk i praksis. Selv om Norge ikke er medlem av EU.

Her på berget blir Stortingets kontrollfunksjon overfor regjeringen nesten ikke brukt. Stortingets Europautvalg legger heller ikke opp til politisk debatt mellom de politiske partiene. Møtene framstår som rene orienteringsmøter fra regjeringens side, der opposisjonen kan stille oppfølgingsspørsmål (ifølge Europautredningens gjennomgang fra 2012). Hvorfor nøyer Stortinget seg med dette? Er det ikke Stortinget som skal holde regjeringen ansvarlig?

Stortinget bør holde regjeringen i ørene, også i europapolitikken. Vi trenger at Stortinget våger seg utpå en politisk debatt lenge før det blir bedt om å si ja eller nei til en EU-lov som er ferdigforhandlet i både EU og EØS. EØS-avtalen undergraves når den politiske debatten starter i feil ende.