I september har Klassekampen hatt en rekke oppslag om at Oslo-barnehager har en ujevn fordeling av minoritetsspråklige barn. Det er ikke spesielt overraskende. Om man for eksempel sammenlignet vestkanten og østkanten i Oslo, er det godt dokumentert at Oslo er både sosioøkonomisk og «etnisk» segregert. Da er det kanskje mer overraskende at man også finner klare skiller innad i en østlig bydel, som Alna. Avisen illustrerer dette med to barnehager som ligger kun en fem minutters gåtur fra hverandre, der den ene har 62 prosent og den andre 26 prosent minoritetsspråklige barn (Klassekampen, 11. september). Både i dette og i etterfølgende oppslag, sier forskere og politikere at en slik ujevn fordeling er uheldig og at noe burde gjøres. Audun Fladmoe fra Institutt for samfunnsforskning, påpeker at spredning er viktig for at barn skal bli integrert. Tilsvarende sier Katrine Giæver fra Oslomet at alle Oslo-barnehager «vil tjene på (...) en mer jevn fordeling.» Jørn Ljunggren fra UiO nevner at også foreldre fra ulike samfunnslag kan møtes og at dette potensielt kan føre til integrering om barnehagene er sosialt blandet.