Landbruksarbeiderne står i en særstilling i den nordiske arbeiderlitteraturens historie. Hovedpersonen i vår første store proletarroman – Martin Andersen Nexøs «Pelle Erobreren» – kommer fra en familie av landbruksarbeidere og innleder, på samme vis som Nexø selv, arbeidslivet med å røkte kyr. Alfred Kämpe, en av de første svenske forfatterne som selv kom fra arbeiderklassen, skrev om og for denne klassen og tok arbeidernes parti politisk, hadde bakgrunn som landbruksarbeider, og hans viktigste verk – novellesamlingene «Trälar» (1907) og «Torpare» (1909) – skildrer nettopp landbruksarbeidere. Og arbeiderlitteraturens gjennombrudd i Sverige på 1930-tallet markeres ofte med framtredenen av den såkalte «statarskolan», som besto av tre forfattere med bakgrunn i statarklassen: Moa Martinson, Jan Fridegård og Ivar Lo-Johansson («statare» var en betegnelse på en gift jordbruksarbeider som ble avlønnet dels med kontanter, dels med naturalier, red.anm.).