Våre venner og samarbeidspartnere i britisk fagbevegelse er bekymret for utviklingen i Storbritannia etter en eventuell hard brexit. Det de frykter er en ny «race to the bottom», der lønninger, sosiale og faglige rettigheter reduseres. Flere ministre og fremtredene politikere fra Tory, det konservative partiet i Storbritannia, har tatt til orde for at det vil være et konkurransefortrinn for Storbritannia dersom de slipper de strenge reguleringene av arbeidstakerrettigheter som følger av et EU-medlemskap.
Dette vil i så fall ikke være første gang britisk fagbevegelse opplever at Toryene angriper opparbeidede faglige rettigheter og lønnen til arbeidsfolk i Storbritannia. Selv om Margaret Thatcher har vært død i seks år, så lever arven etter henne i beste velgående.
Storbritannia har til alle tider vært et klassesamfunn, deler av landet har hatt liten sosial utvikling og fremstår som slum. Under Thatcher økte klasseforskjellene dramatisk, mer enn i noe annet europeisk samfunn i samme periode. Det dreide seg ikke om noen tilfeldighet, men om en ønsket politikk som blant annet knuste fagforeningene, svekket sosiale og faglige rettigheter, samt reduserte lønningene til arbeidsfolk.
Bekymringen i britisk fagbevegelse er derfor velbegrunnet, og den er styrket nå som Boris Johnsen stevner med kurs mot en hard brexit. «Dersom Storbritannia krasjer ut av EU uten en avtale, vil det gi Boris Johnsen frie tøyler til å fjerne arbeidernes hardt opparbeidede rettigheter» skrev nylig lederen for likestilling og strategi i britisk LO, Nicola Smith. I hennes blogginnlegg «No deal brexit: what it means for your rights at work», kommer disse bekymringene klart frem. Hun trekker også frem at britiske arbeidstakere ikke vil ta del i den positive utviklingen for arbeidstakerrettigheter i EU, og at umiddelbart etter en hard brexit vil arbeidstakerne miste retten til å løfte saker for EU-domstolen, samt at tidligere EU-dommer ikke lenger vil være bindende for britiske domstoler.
Arbeids- og velferdspolitikk har i de siste årene blitt tillagt større vekt i EU. Spesielt så vi det med vedtaket om EUs sosiale pilar i 2017, med sine 20 prinsipper for å fremme likestilling og lik lønn for likt arbeid, betingelser på arbeidsmarkedet, medbestemmelse på arbeidsplassen, livslang læring og sosiale rettigheter.
Ved inngåelsen av EØS-avtalen hadde EU utviklet et ganske omfattende regelverk for arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter. Disse var stort sett regulert som minimumskrav, med mulighet for stort handlingsrom for medlemslandene til å ha strengere nasjonale regler. Formålet var å utvikle et «sosialt gulv» i fellesmarkedet for å sikre like konkurransevilkår og forbedre arbeidsforhold og levekår.
«Tidligere EU-dommer vil ikke lenger være bindende.»
De felles reglene i EU/EØS har løftet arbeidsrettigheter i en rekke EU-land, spesielt for Storbritannia og de tidligere østblokklandene, men overraskende for mange også i Norden. Det har vært en utbredt antagelse at norske standarder har vært betydelig strengere enn EUs minimumskrav, derfor er det overraskende for mange å lære at EØS-reglene på flere områder har ført til bedre arbeidstakerrettigheter i Norge. Eksempler på dette er krav til skriftlige arbeidskontrakter, arbeidstid, virksomhetsoverdragelse, arbeidsmiljø og ferie.
Ved inngåelsen av EØS-avtalen la de fleste til grunn at EU ikke hadde myndighet i saker som berører den kollektive arbeidsretten, men gjennom den senere tids avgjørelser i EU-domstolen og Esa, ser vi utfordringer. Europautredningen viser til at fellesskapets frie bevegelse i visse tilfeller kan komme i konflikt med den kollektive retten til arbeidskamp. Laval-saken i Sverige og den langvarige drakampen om allmenngjøring av reise-, kost- og losjibestemmelser er eksempler på dette.
Den viktigste utfordringen er likevel at arbeidsmigrasjon mellom land med ulike standarder i arbeidslivet utnyttes av useriøse aktører. Svaret på dette er ikke å stenge grensene for arbeidskraft, svaret er å ha sterke parter i arbeidslivet og politikere som aktivt jobber for at i norsk arbeidsliv skal det være norske lover og regler som gjelder!
EU/EØS-retten gir oss et stort handlingsrom for nasjonale tiltak som motvirker uheldige virkninger av arbeidsinnvandring. Det vi trenger, er norske politikere som tør fremme egne initiativ. Norske politikere kan gjøre vedtak som sørger for at ikke den kollektive retten til arbeidskamp svekkes!
For eksempel kan vi gjøre streikeretten viktigere i norsk rett, ved å ta inn ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettighetsloven, og vi kan gjøre det vanskelig å utnytte billig arbeidskraft fra Øst-Europa ved å kreve at det er bedrifter med landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett som skal kunne inngå avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid.
Norske kommuner har også stort handlingsrom til å bruke sin innkjøpsmakt for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår, slik som Skien-modellen og Oslo-modellen er gode eksempler på.
I forsvar av EØS-avtalen og vårt forhold til EU er det viktig at våre politikere ikke skyver EØS-avtalen foran seg, men benytter handlingsrommet som EU/EØS-retten gir. Brexit gir oss et svar på alternativet.
