«Hvem er middagsormen?» sier en engstelig liten stemme. Vi er alle i samme båt, i en av Tusenfryds nyere satsinger, Ragnarok. På en slags vikingrafting driver vi forbi en vellykket historisk rekonstruksjon av vikinghus før vi entrer Ragnarok og – slik Voluspå forteller – slukes av Midgardsormen (altså ikke middagsormen) Båten dras ned i en malstrøm, og i det vi kommer ut i smult farvann blir vi møtt av to store bautaer i granitt, knyttet til norsk nasjonalisme: 1905 Norge selvstendig og 1945 Norge fritt.

Hva har dette, som til forveksling ligner minnesmerker fra krigen, å gjøre i fornøyelsesparkens rekonstruerte historisk-mytiske landskap? Denne typen sammenblanding av mytisk-historisk konstruksjon og harde historiske fakta knyttet til høyst reelle kriger er i realiteten en type sammensurium som all historisk identitet bygger på. Den er på mange måter positiv, og en av bærebjelkene i den dype tilliten som er nødvendig for eksempel for en velfungerende velferdsstat. Men denne typen konstruksjoner har også gitt opphav til langt mørkere virkelighetsforståelser, som fascismens fasinasjon for folkekultur. Her er forestillingen om en gudegitt kobling av jord, blod og politiske rettigheter sentral. Derfor er den åpenbare koblingen mellom mytisk konstruksjon og frigjøringen i 1945 på mange måter uheldig, selv i en fornøyelsespark.

Da Philip Manshaus brøt seg inn i al-Noor moskeen i Bærum i august i år, avsluttet han sitt angrep med ordene «Valhall venter». Sammen med hans besøk i en læstadiansk kirkemenighet i Bærum, som senere ble kjent, gir dette klare mytisk-religiøse overtoner til angrepet. Men hvordan skal man forstå Manshaus’ blanding av «Valhall venter» og det som er en retning innen kristendom påvirket av samisk religion? Fra hovedstaden kan dette se ut som to helt ulike religiøse retninger, men begge har dype røtter i norsk jord, og nordisk etnisitet.

En måte å kartlegge identitet på er å se det som konsentriske sirkler, der en indre kjerne er svært engasjert, mens interessen blir mindre og lojaliteten løsere jo lenger ut man kommer. Dette er tilfelle for statskirken, men det brukes også for nyreligiøsitet. Det interessante med nyhedendom er at mens det finnes en hard kjerne som er svært opptatt av norrøne guder, så tilhører alle etniske nordmenn den ytre sirkelen. Ikke bare via historiekunnskapen, men også via den kulturen vi er født inn i. Her er kunnskap i form av personnavn, stedsnavn, skikker og annen kulturarv et omland som ikke formidles på skolen, med via familien og lokalkunnskap. Dette er heller ikke nyhedendom, men siste rest av en gammel norrøn kultur. Vi har alle et forhold til den norrøne arven, og befinner oss i den ytre sirkel av en religiøs interesse for vikingtiden og norrøn mytologi. Dette er en arv som ikke er uttalt, og der nyansene ikke er så lette å plukke opp for innvandrere.

«Angrepet på moskeen i Bærum hadde klare mytisk-religiøse overtoner»

En annen modell for å forstå identitet er dette at den lettes oppfattes gjennom kontrast. Identiteten skapes i kontrast til «de andre». Dette kan sees som et trist faktum. Hvorfor skal man være avhengig av et skille mellom oss og dem når det som skapes er noe så fint som samhold og felles identitet? Men det kan også forstås mer erkjennelsesteoretisk. Vi er ofte avhengig av en kontrast for å se noe tydelig. Det er som kjent bare fisken som ikke vet at den lever i vann.

Tradisjonelt er store deler av norsk identitet er tuftet på kontrasten til Sverige og Danmark. Nordmenn er født med ski på beina fordi Danmark er et lite, flatt og snøfattig land. Dette er en identitetsmarkør som henger i etter unionen med, og kontrasten til, Danmark. Men i den nye virkeligheten som møter oss med økt innvandring, må det etnisk norske forstås gjennom nye kontraster.

I møte med nye landsmenn er det helt andre ting som trekkes frem som norsk identitet. Her seiler kristendommen, spesielt som kontrast til islam, opp som er en av vår tids viktigste identitetsmarkører. Men både «kristendom» og «islam» forstås i denne sammenhengen ofte på en svært lite nyansert måte.

Med sin kobling til nordisk mytologi og læstadiansk kristendom flagger Manshaus en svært mørk versjon av identitetskamp. Det faktum at moskéeangrepet kom så nærme valgdagen er på mange måter det eneste lysglimtet her. Tidligere valgkamper har i langt større grad vært preget av spørsmål om norsk identitet, der enkelte politikere søker å støtte seg på nettopp den typen konstruksjoner som ellers passer best i en fornøyelsespark.

Lars Gule, Eivor Oftestad, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.