«Måken» er en av teaterhistoriens fineste tekster, men på Nationaltheatret blir det i overkant mye slamring med dører.
Nationaltheatret, Oslo
Av Anton Tsjekhov
oversatt av Kjell Helgheim
Regi: Hanne Tømta
Scenografi og kostyme: Nora Furuholmen
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Maskør: Hege Ramstad
Dramaturg: Oda Radoor
Medvirkende: Laila Goody, John Emil Jørgensrud, Nils Johnson, Håkon Ramstad, Hanne Skille Reitan, Kim Haugen, Ingjerd Egeberg, Helene Naustdal Bergsholm, Trond Espen Seim, Terje Strømdahl, Olav Waastad.
Når jeg blir spurt om hva som fikk meg til å velge et løp som har gjort at jeg i dag lever av å skrive om teater, hender det at jeg svarer «Måken» av Anton Tsjekhov. Det er et upresist svar selvfølgelig, men det er også en tekst som har preget mitt teatersyn og min inngang i teatret som kunstart. Det er en kompleks tekst med potensiale for svært ulike tolkninger, og det gjør at det for meg er knyttet stor spenning til hvilke tolkningsvalg som er gjort i en oppsetning.