Da jeg gikk på skolen, var gym et fag noen elsket og andre hatet – av gode grunner. Men vi var på samme lag, for eksempel når vi spilte kanonball; et ballspill jeg mener stred mot de fleste prinsipper for god bruk av ball. For den som er ukjent med spillet, var banen delt i to med et lag på hver side av ei midtlinje. Det gjaldt å skyte på motstanderen. Ved treff måtte «offeret» gå til neste sone bak lagets hovedområde, og fikk kun lov å sentre. Man visste godt hvem det var lettest å felle i starten. Uttrykket «å skyte spurv med kanoner», kommer trolig herfra. De mest engstelige prøvde ikke engang å løpe unna, men krøket seg sammen, med ryggen imot som beskyttelse før skuddet kom. Nest utpekt var de som var tregest til å løpe. Noen hadde store, hvite lår, og man skulle ha både dårlig syn og dårlig kastarm for ikke å treffe. De utvalgte målskivene endte med et stort rødt merke etter ballen og lyden av den beherskete latter skadefryd og dårlig samvittighet ga i jenteklasser den gangen. Men de rammede høstet samtidig en viss respekt for sitt skremmende bevis på smerte – hvis de bet den i seg. Sjenert skjønte de at dette paradoksalt nok fungerte som et slags adelsmerke. I dusjen etterpå sammenliknet man hvem som hadde den mest imponerende rosetten.

Noen få var supermodige og tok polball. De var ikke redde for ballen, hvilket man absolutt ikke skal være i andre ballspill – unødvendig å forklare. Ofte hadde hvert lag en slik spiller. Da ble det tvekamp. Resultatet ble at den ene av de to røyk ut ganske tidlig. Om vi skal si med Nordahl Grieg «det er de beste som dør», eller at «man faller for eget sverd (her: spill)», altså av overmot, vet jeg ikke. Som i lagspill med forsvar, kunne man tro at andre ville erstatte førsteskansen, men slik var det ikke. Det ble kaos og alle løp for å redde seg sjøl.

Med erfaring kunne man riktig nok lære seg overlevelsesmetoder. Én av dem var å stå rolig og vente på skuddet og hoppe unna rett før det smalt. En annen var kunnskap om motstanderens manglende kastteknikk. Da kunne man ta ballen når det spratt fra gulvet og gå til er raskt motangrep. Slik ble kanonball et «leke-krig»-preget spill enkelte var tiltrukket av, men ikke alle. For vi er forskjellige og de fleste har noe de gruer seg for. Bør vi lære å tåle smerte og se at vi kan reise oss igjen? Realiteten i å være redd for noe – hva som helst, og bli eksponert i «en gren» man blir tvunget til, men ikke har anlegg for, kommer man neppe unna. Livets skole kan av og til likne en kanonball-skole, med mange ulike strategier. Og en skade kan også være et adelsmerke.

Det finnes en haug av serier om grensekontrollører som ser etter dop, men som bare finner uregistrert mat. På Gatwick i London ble et potensielt rekordbeslag av hvitt pulver sjekket fredag, men det viste seg at det var veganske kakeingredienser. De ber folk om å merke varer bedre framover. Neste uke: «Vegansk kake» på alt.