Da jeg gikk på skolen, var gym et fag noen elsket og andre hatet – av gode grunner. Men vi var på samme lag, for eksempel når vi spilte kanonball; et ballspill jeg mener stred mot de fleste prinsipper for god bruk av ball. For den som er ukjent med spillet, var banen delt i to med et lag på hver side av ei midtlinje. Det gjaldt å skyte på motstanderen. Ved treff måtte «offeret» gå til neste sone bak lagets hovedområde, og fikk kun lov å sentre. Man visste godt hvem det var lettest å felle i starten. Uttrykket «å skyte spurv med kanoner», kommer trolig herfra. De mest engstelige prøvde ikke engang å løpe unna, men krøket seg sammen, med ryggen imot som beskyttelse før skuddet kom. Nest utpekt var de som var tregest til å løpe. Noen hadde store, hvite lår, og man skulle ha både dårlig syn og dårlig kastarm for ikke å treffe. De utvalgte målskivene endte med et stort rødt merke etter ballen og lyden av den beherskete latter skadefryd og dårlig samvittighet ga i jenteklasser den gangen. Men de rammede høstet samtidig en viss respekt for sitt skremmende bevis på smerte – hvis de bet den i seg. Sjenert skjønte de at dette paradoksalt nok fungerte som et slags adelsmerke. I dusjen etterpå sammenliknet man hvem som hadde den mest imponerende rosetten.