Italia befinner seg midt i det italienske medier omtaler som «den mest vanvittige krisa noensinne», etter at regjeringen kollapset tidligere denne måneden.
I forrige uke brøt samarbeidet mellom populistpartiet Femstjernersbevegelsen (M5S) og det ytre høyrepartiet Ligaen sammen, etter 14 måneder som koalisjonsregjering i Italia.
Nå forhandler M5S med sosialdemokratene i Det demokratiske partiet (PD) om å danne en ny regjering.
– I kveld vil vi ha navnet klart på statsministerkandidaten. Det vil bli en del arbeid å gjøre etter det. Vi har fremdeles en lang vei å gå, sier PDs parlamentariske gruppeleder Graziano Delrio.
Vil ha Conte
Det er imidlertid ingen spenning knyttet til hvilket navn Delrio og PD vil kunngjøre – det er ventet at Giuseppe Conte vil fortsette som landets statsminister, og det er opp til presidenten å nominere ham.
M5S truet tirsdag med å avbryte forhandlingene dersom ikke PD går med på å la Conte fortsette som statsminister i den nye koalisjonen. Seinere samme dag sa PDs parlamentariske gruppeleder at sosialdemokratene ikke vil legge ned veto mot Conte.
Kilder i PD sier at striden i forhandlingene i realiteten skyldes M5S-lederens personlige ambisjoner. Luigi Di Maio krever nemlig å få både posten som visestatsminister og innenriksminister i en ny koalisjon, heter det.
Skal det være en Double Irish Dutch Sandwich? Ikke alle EU-land ville lage en svarteliste over skatteparadis.
Marianne Marthinsen, stortingsrepresentant, Ap og Maria Walberg, spesialrådgiver, LO
SKATTEFRITT GULL I ENDEN: Storbritannia er kanskje det landet som har bidratt aller mest for å etablere systemet med å flytte overskudd bort fra beskatning, skriver forfatterne, ikke minst gjennom City of London, landets underregulerte og politisk overrepresenterte finanssenter. FOTO: ADRIAN DENNIS, AFP/NTB SCANPIX ADRIAN DENNIS
«Skriver dere om skatteparadiser, så spennende! Hva er det som er det verste skatteparadiset nå for tida? Betyr det at dere skal reise til en karibisk øy?»
Dette er kanskje de vanligste spørsmålene vi har fått fra venner og kjente i arbeidet med boka «Rødt lys. Det store skatteranet – og hvordan vi kan stoppe det», som lanseres denne uka. Det er en ganske vanlig forestilling at det er øyer på andre siden av jordkloden som er den store kjeppen i hjulet for dem som er opptatt av at flernasjonale selskaper skal betale riktig skatt. Det er en sannhet med store modifikasjoner. 80 prosent av overskuddet som flyttes ut av EU-land, flyttes faktisk til andre EU-land. Løsningene på disse utfordringene ligger ikke på en fjern skatteparadisøy. Systemet for å flytte selskapsoverskudd og formuer til lavskattland er langt på vei bygget fra vestlige industriland – og kan også stoppes fra vestlige industriland.
Årlig flyttes anslagsvis 40 milliarder kroner selskapsoverskudd bort fra beskatning i Norge, og til lavskattland. På verdensbasis snakker vi om nesten 5000 milliarder kroner. Metodene som brukes i flernasjonale selskapers skatteplanlegging kan være svært kompliserte, men kjernen i det som foregår, er likevel ganske enkel. Kostnader og gjeld plasseres i høyskattland, inntektene sendes til lavskatteland – gjerne etter flere ledd med selskapsstrukturering. Gjennom å utnytte at et konsern består av ulike selskaper som opererer i flere land, oppnås skattefordeler som ikke er tilgjengelige for selskaper som bare har virksomhet i Norge.
Lekkasjen av det som ble kalt Paradise Papers i november 2017 viste at bruken av skatteparadis var mer vanlig og mer komplisert enn de fleste hadde trodd, både blant selskaper og privatpersoner. Politiske reaksjoner var påkrevd, og ga fart til arbeid som lenge hadde pågått uten store fremskritt. Få dager etter at lekkasjen var kjent, rykket EUs finanskommissær Pierre Moscovici ut med beskjed om at skatteparadisene måtte straffes. EU skulle utarbeide en liste over land som fungerer som skatteparadiser. «Landene som blir oppført på denne lista skal også merke konsekvensen», sa Moscovici.
Det er ikke helt rett fram å lage en liste over skatteparadis. Slike jurisdiksjoner kjennetegnes gjerne av en kombinasjon av hemmelighold, lave eller ingen skatter, politisk stabilitet og svak regulering. Men flere land kan fungere som skatteparadis for noen type virksomheter, uten at de har generelt lav skatt.
Ikke alle EU-landene var enige i at EU skulle utarbeide en liste over skatteparadis. Mange av de mest beryktede skatteparadisene er britiske oversjøiske territorier. Storbritannia ville derfor ikke lage svarteliste. Også mindre land med lavt skattenivå, deriblant Irland, Malta og Luxembourg var skeptiske. De var redd for å miste sitt konkurransefortrinn, og skremme bort store flernasjonale selskaper. Etter at tautrekkingen var over sto 17 land på svartelista: Amerikansk Samoa, Bahrain, Barbados, Grenada, Guam, Sør-Korea, Macao, Marshalløyene, Mongolia, Namibia, Palau, Panama, St. Lucia, Samoa, Trinidad og Tobago, Tunisia og De forente arabiske emirater. Ingen EU-land, og heller ikke Sveits. En drøy måned senere kom beskjeden om at åtte av landene hadde lovet bedring, og derfor var strøket fra svartelista. Blant dem var Panama, landet som hadde gitt navn til den store dokumentlekkasjen i 2016.
Hjelpeorganisasjonen Oxfam var blant dem som reagerte på at EU ikke svartelistet sine egne (og hemmeligholdet rundt hvorfor land ble tatt på og av lista). De ga selv ut en rapport der de viste «hvilke land som ville stått på EUs svarteliste over skatteparadiser dersom EU hadde brukt sine egne kriterier objektivt og ikke bøyde av for politisk press». Deres svarteliste inkluderte EU-landene Irland, Malta, Luxembourg og Nederland.
«Flere EU-land spiller en nøkkelrolle når selskap minimerer sin skatteregning» i Norge»
Behandlingen av svartelisten er en god illustrasjon på EUs dilemma i arbeidet mot overskuddsflytting. Kort oppsummert: Mange, blant annet i EU-parlamentet og EU-kommisjonen, ønsker hardere lut i arbeidet mot skattekonkurranse og overskuddsflytting. Enkelte land har motstridende interesser og stopper initiativ fortløpende. Også andre land er motvillige til en del av forslagene som kommer, fordi de vil verne om skatt som et nasjonalt anliggende. Samtidig utfordres en del av den nasjonale politikken mot skatteflukt av EU-traktatens fire friheter og frie etableringsrett.
Utnyttelsen av EU-landenes skatteregimer er så velkjente at de har kallenavn: Double Irish. Double Irish Dutch Sandwich. Single Malt.
Nederland er en attraktiv jurisdiksjon for gjennomstrømningsselskaper for såkalte royalties – betaling for kommersiell utnyttelse av opphavsretten til for eksempel en merkevare eller et patent. Og det går store pengestrømmer inn og ut av landet. Nederland mottok i 2016 en femdel av USAs direkteinvesteringer i utlandet (FDI), og rangerte samme år som verdens sjette største mottaker av slike utenlandske investeringer, bare slått av USA, Kina, Hongkong, Brasil og Singapore. En stor andel av investeringene går til holdingselskaper i Nederland som reinvesterer kapitalen i andre land.
Luxembourg er på sin side mest kjent for å ha inngått en rekke hemmeligholdte avtaler med flernasjonale selskap der Luxembourg garanterer at selskapet helt eller i stor grad unntas fra normal beskatning. Dokumentlekkasjen LuxLeaks i 2014 viste at Luxembourg hadde inngått særavtaler med 343 av verdens største selskaper, deriblant Ikea, slik at disse skulle slippe unna med minimal skatt i Europa. Avtalene ble inngått mens Jean-Claude Juncker var statsminister, mannen som få dager før dette ble avslørt var blitt utpekt som president i EU-kommisjonen. I høringen som fulgte etter avsløringen hevdet Juncker at når folk snakker om LuxLeaks, «snakker de i virkeligheten om en form for vanlig praksis i mange medlemsland», og la til: «Det er grunnen til at jeg faktisk heller ville sagt EULeaks enn LuxLeaks».
Selv om ordningene i Luxembourg, Nederland og Irland er helt sentrale for flernasjonale selskaper som vil flytte overskudd bort fra beskatning, er det nok likevel Storbritannia som har bidratt aller mest for å stable dette systemet på beina.
Begrunnelsen er i korte trekk todelt. For det første er nettverket av tidligere kolonistater og nå delvis-britiske skatteparadis en viktig brikke i dette puslespillet. Halvparten av Storbritannias oversjøiske territorier er jurisdiksjoner med en høy grad av hemmelighold: Anguilla, Bermuda, De britiske jomfruøyene, Caymanøyene, Gibraltar, Montserrat og Turks- og Caicosøyene. Dronningens utpekte stedlige representant (Governor) på disse øyene har ansvar for forsvar, utenriks, sikkerhet, offentlige tjenester og justisadministrasjonen.
Denne lederen kan avvise lovgivning, og «det britiske parlamentet har etter Grunnloven uinnskrenket makt til å vedta lover for de oversjøiske territoriene.» Når det gjelder øyene som er underlagt den britiske kronen – Man, Jersey og Guernsey – er «Den britiske kronen endelig ansvarlig for godt styresett». Storbritannia har, med ytterst få unntak, valgt å ikke benytte seg av muligheten til å gripe inn i lovgivningen på disse øyene.
Størrelsen til tross – disse øyene er samlet sett den femte største kilden til utenlandske direkteinvesteringer i verden. Disse pengene kommer i all hovedsak selvsagt ikke fra innbyggerne på disse små øyene. Det kan være ulike grunner til at investorer ruter investeringer via disse jurisdiksjonene, det er for eksempel vanlig å fremheve viktigheten av stabile og pålitelige myndigheter når en skal investere i utviklingsland. Men muligheten til å eie gjennom skallselskap, til å unngå og omgå skatt er utvilsomt også populære tjenester disse små øyene tilbyr.
De britiske oversjøiske territoriene og øyene som er underlagt den britiske kronen har ikke utviklet disse kapitalgunstige ordningene på egen hånd, men fått god hjelp til utforming av lovtekster fra konsulentselskaper og andre eksperter som representerer store pengeinteresser. Dette bringer oss til den andre grunnen til at Storbritannia regnes som en så sentral aktør i systemet som gjør overskuddsflytting og skjulte formuer mulig: City of London.
The City of London må ikke forveksles med London sentrum. Området ligger riktignok i London, mellom Covent Garden og Tower, men er et grevskap med egen bystatus. City omtaler seg som verdens eldste demokrati, men et helt vanlig demokrati er det ikke. Den store overvekten av stemmeberettigede ved valg er nemlig selskapene som er lokalisert i dette området. City er Storbritannias finanssenter, og selskapenes store innflytelse i politikkutformingen kombinert med en mange hundre år lang tradisjon for delvis selvstyre, har gitt området en svakt regulert finanssektor. I praksis er grevskapet en formalisert lobbyistgruppe med stor politisk innflytelse.
City of London er nært knyttet til øyene som er underlagt den britiske kronen og de britiske oversjøiske territoriene. Som det heter i Jerseys egen informasjonsbrosjyre, «Jersey: For bankvirksomhet»: «For mange som jobber i selskapenes finansavdelinger, aktører i institusjonell bankvirksomhet, finansspesialister, meglere og andre som jobber med finansiering av selskaper, representerer Jersey en forlengelse av City of London.»
Flere EU-land spiller altså en nøkkelrolle i å tilrettelegge når flernasjonale selskap minimerer sin skatteregning i Norge, fordi de fungerer som pengesluser videre til tredjeland. Norske myndigheter må sette disse skadelige skatteordningene på dagsorden i møter med de aktuelle EU-landene og lage allianser med land som tenker som oss. I arbeidet med å inngå informasjonsutvekslingsavtaler med skatteparadis, var det effektivt å samarbeide med resten av Norden.
De nordiske landene ble slik blant de første i verden til å opprette et komplett nettverk av avtaler med verdens finansielle offshoresentra.
Denne erfaringen bør det bygges videre på i arbeidet overfor enkeltland som har skatteregler som er åpenbare hindre for rett skattlegging av selskaper i Norge og Norden.
Teknologer får styre den medieteknologiske utviklingen nesten uhindret. Hva gjør det med hjernen vår?
Bjørn Vassnes
I FARE: Ikke bare kognitive evner og psykisk helse står på spill ved overdreven bruk av nye medier, skriver Bjørn Vassnes: Det området av hjernen som er mest aktiv når hjernen tilsynelatende ikke gjør noe, er i ferd med å bli fullstendig overtatt av mediene. FOTO: MARK THOMPSON, AFP/NTB SCANPIX Mark Thompson
Hva er «framskritt»? Hva er «modernisering»? Ofte handler dette om å innføre teknologi på stadig nye områder, enten det er i naturen, helsevesenet, eller et annet område der man tidligere måtte stole på naturkrefter eller menneskekraft. Mange ganger gjør dette livet lettere for oss, og øker vår velstand, i hvert fall den delen som kan måles. Men dette har sin pris. Teknologien kan også ødelegge, ikke minst ved å forstyrre de store, naturlige systemene. I dag ser vi hvordan teknologibruken fører til økt drivhuseffekt og dermed truer klimaet, truer økosystemer og dermed biodiversiteten, og hvordan overforbruk av medisiner kan gjøre oss sykere. Mye av dette har vi heldigvis oppdaget, og er i hvert fall delvis begynt å bøte på skadene. Dette kan vi gjøre fordi vi har forskere – også i Norge – som sier ifra.
Det er imidlertid ett område der teknologioptimistene fremdeles får ture fram uten store motforestillinger. I noen land, spesielt USA, og ikke minst i teknologimiljøene selv, har riktignok motstemmene begynt å komme, og man har begynt å ta forholdsregler. Men ikke i Norge: Kanskje fordi det ikke finnes forskningsmiljøer på dette feltet, er det fremdeles teknologene og deres selgere, i allianse med politikerne, som får styre utviklingen, uten tanke på konsekvensene.
Jeg snakker om hvordan vi lar teknologien fullstendig overkjøre noen av de mest komplekse og sårbare systemene vi har: menneskenes, og spesielt de unges, hjerner. Som jeg har referert på disse sidene, har det de siste årene kommet studie etter studie som peker på uheldige sider ved den massive mediebruken hos de unge. Det gjelder ikke minst den psykiske helsa, som har vist en dramatisk utvikling med internettgenerasjonen, de første som har vokst opp med nettmedier helt fra spedbarnsalderen. |Her viser tabellene en klar forverring i barn og unges psykiske helse, akkurat fra tida da denne generasjonen begynner å vokse til. Forskere som Jean Twenge har vist at det ikke er noen annen forklaring på dette enn mediebruken. Et aspekt er den økende ensomheten blant de unge, spesielt blant dem som bruker de «sosiale mediene» mest. Den negativeutviklingen gjelder også kognitive evner, som det å kunne lese og forstå lengre tekster og resonnementer. For en tid tilbake refererte jeg fra «Stavanger-erklæringen», der europeiske leseforskere slo alarm om farene ved at papirmediene blir erstattet av skjermmedier. Og som blant annet statistikker fra OECD har vist, blir skoleresultatene dårligere der mediebruken er størst – og omvendt.
«Uten DMN-nettverket hadde vi vært roboter, uten evne til refleksjon eller vurdering, og uten kreativitet»
Det er også andre sider ved den mentale utviklingen som påvirkes av den massive mediebruken, uten at vi enda har forstått alle sidene ved dette. Avhengighetsproblemet er velkjent, risikoen for å bli utnyttet av skruppelløse individer likeså. Men en side vi først nå er blitt oppmerksom på, er hvordan mediene koloniserer, for ikke å si raserer, en svært viktig del av hjerneaktiviteten, den såkalte DMN (default mode network). Dette hjernenettverket ble kjent først i 2001, i et arbeid av hjerneforskeren Marcus Raichle, men er faktisk noe av det hjernen jobber aller mest med, og bruker mest tid og energi på. Raichle oppdaget dette nettverket gjennom hjerneskanning: DMN er et nettverk av områder i hjernen som er mest aktive når hjernen tilsynelatende ikke gjør noe som helst, og minst aktiv når den holder på med mer målrettet virksomhet, som å løse oppgaver, ta imot sanseinntrykk, og så videre.
Hva består denne «formålsløse» aktiviteten til DMN i? Noe av det er faktisk dagdrømming, det at vi bare lar tankene vandre. Det handler om hvordan vi bearbeider inntrykk, og skaper, sorterer og selekterer nye planer, hypoteser og drømmer ut fra disse. Hjernen bruker faktisk mye mer energi på dette enn på direkte prosessering av inntrykk utenfra, noe som betyr at evolusjonen har «funnet ut» at dette er en svært viktig aktivitet. Noen forskere mener det er her kreativiteten oppstår, og vår forståelse av oss selv og andre mennesker, fordi menneskelig kognisjon opererer ved at nye tanker og hypoteser stadig kastes fram, testes og selekteres. Dette er et kjernepunkt i en av de mest framgangsrike teoriene innen kognisjon nå, såkalt predictive processing.
Uten DMN-nettverket hadde vi vært roboter som kun reagerer på impuls, uten evne til refleksjon eller vurdering, og uten kreativitet. Nettopp den veien kan man frykte at vi er i ferd med å gå – med teknologiens hjelp. DMN-nettverket krever at hjernen må få være i fred innimellom alle impulsene utenfra – og når skal det få anledning til dette når hjernen er konstant online, hele tida tilkoblet? Denne mangelen på et «hjernens frirom» har vært kommentert tidligere, men nå er det vitenskapelig belagt.
Dette ser ikke ut til å bekymre våre politikere, og har ikke vært et tema i valgkampen, selv om mediebruk i skolen faktisk er kommunenes og fylkenes ansvar. I en reportasje i A-magasinet får utdanningsminister Jan Tore Sanner spørsmålet: «Er det forsvarlig å innføre nettbrett og laptop i så stort omfang uten forskningsmessig belegg for hvordan dette påvirker elevene og deres læring?» Han svarer slik: «Dette er noe elevene selv etterspør. Når jeg besøker skoler rundt i landet, sier elevene at de forventer at skolen skal utvikle seg i takt med samfunnet.»
Prinsippet om at det er elevene selv som skal bestemme skolens innhold, er en sak for seg (de ville vel helst også slippe matte og annet «kjedelig»), og kanskje mest en måte å snakke seg unna ansvaret på. Verre er den bevisstløsheten rundt den massive mediebruken som myndighetene, med Sanner i spissen, nå pusher på den nye generasjonen. Uten den minste peiling på konsekvensene, og uten å forholde seg til massive advarsler fra forskerhold.
Når det gjelder teknologiens effekt på klimaet, har vi forskere som sier fra, og tvinger politikerne til å respondere. Men når det gjelder de minst like viktige systemene – barns, og dermed framtidas hjerner – lar vi det skure. Mens dataselgerne fryder seg.
