Jeg husker godt min første klimademonstrasjon. Det er nemlig bare få år siden, for jeg har ærlig talt aldri følt at sånne ting var helt meg. Jeg likte å holde en trygg, gjerne ironisk distanse til alt som ble for alvorlig, inderlig eller alternativt. Jeg anså sånt for å være pinlig og klisjefylt, og denne holdningen kan se ut til å være symptomatisk for min generasjon, oss som var unge på åtti- og nittitallet.
Fra ironiker til aktivist (slipp aktivisten løs!)
DebattKlimabrøl
