VED VEIS ENDE

Radiomedarbeideren og musikeren Erling Sachs Wicklund døde brått og uventet 8. august, 75 år gammel. Han ble bisatt sist tirsdag i en varm humanetisk seremoni. Erling var født i Göteborg under krigen, men kom til Oslo i fredsårene. Han viste tidlig evner innen medier, musikk og allmenn kunnskap. Som tenåring deltok han i over hundre radiohørespill, og 16 år gammel startet han på musikkonservatoriet. Han spilte i studentrevyen i Oslo i 1962 og fullførte utdannelse ved Universitetet i 1966. Instrumentet hans var trombone, etter hvert ventilbasun og flugabone.

I 1968 ble han ansatt som programsekretær i NRK, og jazz skulle bli hans område. Han etablerte raskt egne programserier som «Norske jazzprofiler», «Norsk jazzkveld», «Åpent hus» og «Min jazz». Han fortsatte også som aktiv musiker, blant annet i Universitetets storband, Radiostorbandet, sin egen gruppe Ool-Ya-Koo, Søyr, Street Swingers og Storeslem. Inniblant var han produsent for Radiostorbandet til det (sterkt imot hans vilje) opphørte i 1990.

Snille Erling ble nok lei seg da han måtte gå av i NRK ved aldersgrensen. Han hadde utvilsomt mer å bidra med. Vi vil huske ham for hans godhet, entusiasme, optimisme, kunnskaper, produktivitet og kvalitetssans.

Bjørn Stendahl

70ÅR

Ingrid Mari Amundsen held framleis på språket frå oppveksten på Fåvang i Gudbrandsdalen. Ho har vore tilsett i Norsk landbrukssamvirke, Statens lånekasse for utdanning og Sjømannskirken. Ingrid har norsk hovudfag og er som lykkeleg sentralisert pensjonist i hovudstaden ein ivrig lesar av dei beste norske meingsavisene, som Klassekampen. Ingrid flytta inn i Motzfeldsgate byfornyingsområde med sambuar og seinare ektefelle Magne i 1977. Ragnhild Ingridsdotter Hoem vart fødd ein vårdag i 1984. Barnebarnet Magnus vart fødd 2016 og i sommar fekk han ei syster som snart får namn. Vi gratulerer!

Ved veis ende

Integritet og varme

Gudrun Marie Bergsund, Synnøve Andreassen og Karin Helene Haugen

Hun elsket å samle sine venner rundt et bord med god mat og drikke. Nå har vi i venninnegjengen spist vårt siste lutefiskmåltid i Langgata, dit hun så sjenerøst inviterte gjennom mange år, også etter at hun ble alvorlig syk. Vi har mistet vår omtenksomme og kjære venn. Bente Larsen døde 28. juli. Hun ble 72 år.

Venninnegjengen til Bente kom fra ulike perioder og sider av Bentes liv; fra dagspressen, der hun jobbet med distribusjon i Klassekampens pionertid; fra fagpressen, blant annet som illustratør i Magasinet Velferd; fra helse- og sosialsektoren; fra fagforeningsarbeid og politikken og nabolaget på Rodeløkka i Oslo.Bente var politisk aktiv og samfunnsengasjert hele livet. Hun var medlem av Rødt, Amnesty International, Palestinakomiteen og Leger uten grenser.

Bente elsket å ha det vakkert rundt seg, særlig var hun glad blomster. I den vakre bakgården sin dyrket hun til og med druer og fersken – som var i ferd med å modnes da hun døde. Selv på sitt lille sommersted på Nipe var hun stadig å se med baken i været for å få det til å gro der det bare var en fjellknaus. Bente var utdannet fra Kunst og håndverksskolen i Bergen og fra Christer Strömholms Fotoskolan i Stockholm. Det var Bente som tok alle de vakre bildene til «Gyldendals store Rosebok» (1994), hun laget fotoutstillinger og fikk – ikke minst – et bilde antatt på Høstutstillingen.

Bente traff Tor i 1984. De var begge glade i fjellturer og i å reise, ikke minst til Sør-Frankrike. Selv etter at hun ble alvorlig syk, var reiselysten så stor at hun dro til Guatemala med en venninne. Tors datter, Inger, forteller om en fantastisk stemor. I 2003 giftet Bente og Tor seg – kort tid før hun fikk en alvorlig kreftdiagnose. Bente holdt gjerne taler. Så da operasjon og alt som følger med en slik diagnose var vel overstått, holdt hun en tale for vennegjengen. Der røpet hun at det var én ting hun var stolt over: Hun hadde ikke blitt religiøs til tross for at hun hadde vært redd for å dø.

Seinere skulle livet by på nye store helseutfordringer gjennom mange år. Bente brukte mye krefter på å mestre det vanskelige livet hun tidvis fikk, men ville likevel alltid vite hvordan det sto til med vennene. Integritet og varme er ord vi vil bruke om Bente.

Vi er mange som var glade i Bente og savnet er stort. Særlig går tankene til Bentes aller nærmeste, til Tor og til Inger med familie.

Navn70 år

Ein heiderskar fyller år

Alf Skjeseth

Narve Trædal blir 70 år 25. august. Han var i si tid ei av venstresidas yndlingar og mest kjente personar, sjølv om hans vandringsveg gjekk langt unna dei sentrale ideologiske slagmarkene.

Han kjem frå Ikjefjord i Høyanger, på sørsida av Sognefjorden, fødd inn i ei småbondeslekt prega av motkulturar og frilynte Venstre-haldningar. Samfunnsengasjementet i familien går i arv. Nyss mista Narve storbror sin, den fargerike læraren og skribenten Lasse Trædal. Han var far til miljøpolitikaren Eivind Trædal, og Narve er den stolte faren til Klassekampens redaktør Mari Skurdal.

Ho kom til verda rett etter at Klassekampen vart dagsavis og fekk tidleg forståing for det særeigne avisprosjektet, som det heiter. Narve Trædal hadde uriasposten som tilsett og også leiar for Klassekampens distribusjon i tider då tidsfristar frå redaksjon og trykkeri i beste fall var vegleiande. Blant redaktørens tidlege barndomsminne er travle kveldsturar med Klassekampens varebil, omgjeve av avispakker i lasterommet.

Før dei tider hadde Trædal vorte kjendis og personifisert kampsak, då han som vernepliktig sambandssoldat ved Forsvarets overkommando sørga for at Klassekampen fekk hand om hemmelegstempla telegram som viste at Nato-øvingar var retta mot indre politisk opposisjon og fagorganiserte arbeidarar. Trædal vart arrestert og tilstod lekkasjane etter ei tid, og fekk etter fleire rundar i rettsapparatet ein betinga dom.

Det oppstod eit breitt støttearbeid for Trædal, langt ut over ml-rørslas rekker, for saka vekte oppsikt og hadde alvorlege prinsipielle sider. Mindreårige i radikale familiar trudde «Frifinn» var fornamnet, sidan «Frifinn Trædal» var hovudparolen. Det kom ei bok som gav Trædal eit meir varig ettermæle enn flyktige dekknamn: «Soldaten som ikkje ville teie».

Som ufrivillig frontfigur vart Trædal formannskandidat for Raud Front i Det norske studentsamfunn (DNS) i 1974, og vart leiar i eit tid då studentpolitikken samla tusenvis på møte kvar veke. Det agitatoriske gnyet og eit brutalt debattklima gjorde at talarstolen i DNS nok ikkje var hans beste arena. Hans arbeidskapasitet og lune sjølvironiske sans kom vel så godt til sin rett som sjauar og organisator i avisdistribusjonen. Seinare hadde han eit langt yrkesliv i leiande administrative stillingar ved universitetet på Blindern, medan han var aktiv i fagforbundet NTL og i kultur og samfunnsliv i bustadkommunen Nittedal.

Etter eit langt liv på barrikadane har den venlege sogningen heldigvis energi til å halde sitt engasjement tikkande, til beste for familien, Nittedal bygdekor og det noko arbeidskrevjande husprosjektet som kona Annie har sett i gang utanfor allfarveg på Kreta, for å nemne somme. Så er det også eit kor av gratulantar som helsar heidersmannen på 70-årsdagen.