Så har man plutselig kommet dit i livet at man en morgen våkner med en svart, skinnende blank pulsklokke rundt håndleddet, og idet radioen skrur seg på, idet man hører bjørkebladene rasle i trekronene der ute fra en lett augustbris, så kjenner man noe nytt: en vennlig, vibrerende hilsen mot håndleddet. Man åpner øynene, myser mot skjermen og et nysgjerrig spørsmål i grønne, runde bokstaver lyser mot en fra skjermen, og man aner, langt der inne fra REM-søvnen, at noen der inne i klokka søker kontakt og melder seg med et personlig, hadde nær sagt privat, spørsmål: Er du våken? Grønn v for ja, rød x for nei. Og man forstår at man for det første har havnet i det herrens år 2019, og for det andre at man har tatt et og annet personlig retningsvalg i det siste som man jaggu ikke hadde venta seg at man en gang skulle ta. Pulsklokke! Og ikke bare det, man har gått hen og kjøpt seg en modell som lover at man skal bli en optimal utgave av seg selv. Optimal utgave! Optimal! Når skjedde dette?