Death is real. Og den samme døden har sivet inn i populærmusikkens sprekker med stadig tiltakende kraft de siste årene. Eller, sånn føles det herfra i hvert fall – med David Bowie og Leonard Cohens dødsplater fra 2016 som to ruvende eksempler på hvordan man kan ta farvel til livet på denne jorda, før man motvillig aksepterende skal møte sin skaper eller leve evig blant stjernene langt der ute.

I indieverdenen låter Mount Eeries to forbløffende rå album om tap som lite annet – nei, faktisk, som ingenting annet, med Phil Elverums følelser og anti-poesi så avkledd at avkledd som musikalsk konsept har fått en ny mening. Og om både «A Crow Looked at Me» (2017) og særlig «Now Only» (2018) kan høres som brutalt smertefulle feiringer av Elverums avdøde kone Geneviève og deres liv sammen, med dattera, så er også døden så allestedsnærværende at dens største sannhet sammenfaller med alles største sannhet – du vet, den greia om at vi alle skal dø, dømt fra fødselen av.

Man kan jo bli deprimert av mindre, så er det vel også det vi er, veldig mange av oss. Uten at noen har flagget depresjonen sin med samme utvetydige poetiske kraft som David Berman, som selvsagt er en medvirkende årsak til at det gjorde ekstra vondt da han døde i midten av forrige uke, to dager etter at vi i denne avisa hadde trykket en anmeldelse av den siste plata han laget, comebacket under (band)navnet Purple Mountains.

«Man kan jo bli deprimert av mindre, så er det vel også det vi er.»

Berman ble 52 og er i utgangspunktet mest kjent som eneste konstante medlem i det Pavement-assosierte indiebandet Silver Jews, som han la på hylla for ti år siden, etter at han parallelt med musikertilværelsen i årevis hadde slitt med tunge rusproblemer og hva kompis og kollega Bob Nostanovich kalte «mental illness». Uten at dødsårsak i skrivende stund er offentliggjort, så synes pila uansett å peke i kun én retning – fordi han har prøvd før og fordi han har sagt det rett ut, både i intervjuer og ikke minst i sang: «All My Happiness Is Gone», satt til en såpass oppløftende melodi at all ulykken for et øyeblikk tar form av det motsatte.

Bermans demoner var mange, med et livslangt trøblete forhold til sin egen far, PR-bølla Richard Berman, gjort til en offentlig kamp. Og etter at han mistet mora og ble separert fra kona og tidligere Silver Jew Cassie, så hadde han ingen, ifølge seg selv – om ikke ifølge venner og fans, som tydeligvis trodde de var der for ham, skal vi tro sosiale medier post mortem.

Silver Jews var et betydelig indieband, om enn litt på siden selv av en outsiderkultur, men mye tyder på at det er Purple Mountains-albumet som vil bli stående som viktigste verk i Berman-katalogen. Og ikke fordi det nødvendigvis representerer det samme som Bowies «Blackstar», en samling sanger der avsenderen går døden i møte med åpne øyne, men mer fordi disse vonde (og vittige) visu gjør noe av det samme som Mount Eerie, og visker ut skillet mellom artist og menneske, kunsten og livet, som om han prøver å slippe oss inn forbi si inste grind, før han til slutt resignert innser at dit kommer faktisk ingen, der er kun David. Alene.