Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det vakre er melankoli, renselse, og det peker mot noe større enn oss selv.

Skjønnhet

© ILLUSTRASJON: «EN GAMMEL DAME LESER», REMBRANDT HARMENSZOON VAN RIJN (1606–1669)

De siste månedene har Facebookfeeden min vært fylt opp av skjønnhet. Soloppganger og solnedganger, stille innsjøer, greske øyer, norske øyer, bølgeskvulp og sommerdager. Selv var jeg nedsyltet i prosaisk flyttesjau det meste av sommeren, men fikk også min dose skjønnhet. Til sist fikk jeg nesten en overdose med noen dager på musikkfestival i Verbier i Alpene. Verdens vakreste musikk og verdens vakreste natur – på en gang. Det var så ufortjent privilegert at jeg så vidt våget å flashe det på feeden. Verbier er tumleplass for verdens rike. Når jeg skriver dette, sitter jeg på verandaen i et chalet i sentrum av byen. Utsikten er som et postkort. De snødekte fjelltoppene i bakgrunnen er rundt 3000 meter høye. Foran dem er åser som hentet fra et fjordstrøk på Vestlandet. Kabelvognene dingler over de brune alpehusene, kjøpt opp av millionærer fra USA og resten av Europa. Det hele bader i kveldssolen. En vanlig ferieleilighet her koster kanskje mellom 20 og 50 millioner kroner. Nå ja, nok om det. Skjønnhet er ikke forbeholdt de velbemidlede. Den kan like gjerne være kortreist og gratis. En sommerkveld ved Tyrifjorden er like fin som en sommerkveld i Alpene: graset er grønt for alle, om det er Kong Salomo eller Jørgen hattemaker.

Lars Gule, Eivor Oftestad, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag