Jeg er så inn i hampen lykkelig hver dag, jeg har det så bra.
— Ivar Koteng, styreleder i Rosenborg ballklubb, til Dagsavisen
Det er en hel generasjon menn som har det vanskeligere enn kvinner nå.
— Finansmann Morten Astrup i et Facebook-innlegg
Nei, det er ikke influenserne som påvirker barna mine. Det er jeg.
— Kadra Yusuf i VG
Noen ganger velger jeg vanlig hamburger selv om de har vegetarburger, bare fordi jeg synes kjøtt smaker bedre enn sånne bønnegreier.
— Vårt Lands Ane Bamle Tjellaug kaster ut en brannfakkel
Frp har den sunnmørske ånda. Det har ikkje Dei Grøne, som berre vil kutte og kutte. Sunnmøringen han vil bygge og bygge.
— Frps Anders Fjørtoft til NRK
09:35: Fransk våghals krysser Kanalen på svevebrett
09:41: Fransk våghals på svevebrett styrtet i Kanalen
— NTB følger saken
Påtroppende teatersjef ved Riksteatret mener strømming utvanner teatret snarere enn å demokratisere det:
Redd det blir sovepute
TeaterRauand Ismail
UERSTATTELIG: Teatersjef Bodil Kvamme ved Sogn og Fjordane Teater er redd for at skoler heller vil la elevene se filma versjoner av deres forestillinger, som «Translyria» (2019). FOTO: ESPEN NYTTINGNES, SOGN OG FJORDANE TEATER Espen Nyttingnes
Ved å strømme teater kan forestillinger nå ut til flere. Men teatersjefer ved regionteatrene frykter at strømmingen vil bli en lettvint, men dårlig erstatning for å sende skoleklasser i teatret.
– Med et trangt skolebudsjett er det jo så klart enklere å strømme en teaterforestilling enn å forflytte elevene til teatret. Men da må de være klar over at de vil oppleve noe helt annet enn en teaterforestilling, sier Birgitte Strid, teatersjef ved Nordland Teater.
Klassekampen har denne uka skrevet om at strømming av teater er i ferd med å innta de norske teaterscenene. Tidligere i uka skrev Klassekampen at selskapet Applaus Scene vil la skoler og andre institusjoner vise filmopptak av teaterforestillinger for å gi flere mulighet til å oppleve scenekunst, uavhengig av økonomi og bosted.
Det er ikke Birgitte Strid udelt positiv til.
– Teater skal oppleves i et teaterhus. Filmet teater er rett og slett noe annet og kan ikke erstatte teatret, sier Strid.
– Kan bli en sovepute
Også teatersjef ved Sogn og Fjordane teater Bodil Kvamme er bekymret for at strømming blir en billig og lettvint løsning for å få elever til å se teater. Hun er redd det kan bli en sovepute for skolene, men også teatrene og bevilgende myndigheter.
– Strømming av teaterforestillinger blir fort en enkel måte å slippe å oppsøke teatersalene på, sier hun.
Også teatersjef ved Rogaland Teater Glenn André Kaada skeptisk til strømming.
«Teaterstrømming er en vanvittig gavepakke til kulturpolitikere som vil spare penger»
— AMUND GRIMSTAD, TEATERKRITIKER
Han frykter at kvaliteten på teaterforestillingen forringes når den vises på film, selv om Rogaland Teater selv har strømmet en forestilling til utlandet.
– Vi ser jo fordelen ved at kunsten vår når ut til flere. Men kvaliteten på forestillingen blir betydelig redusert når den strømmes, og det må være et premiss når vi diskuterer dette, mener Kaada.
Tror det gir teater til folket
Direktør for Kulturtanken, og dermed også øverste sjef for Den kulturelle skolesekken, Lin Holvik er på sin side begeistret for muligheten til å vise teater utenfor scenen.
– Strømming av scenekunst er et tillegg til de tradisjonelle teaterforestillingen. Det vil bidra til at enda flere barn og unge får verdifulle kulturopplevelser, sier hun.
Den kulturelle skolesekken sender kunstnere på turné til skoleelever. Holvik mener strømming handler om å gjøre kunsten tilgjengelig for enda flere.
– All den tid mange barn og unge ikke har tilgang til profesjonelle teater og scenerom tror vi at strømming på sikt kan styrke scenekunstens posisjon i Den kulturelle skolesekken, sier Holvik.
Uenig med forgjengeren
Påtroppende teatersjef for Riksteatret Arne Nøst er uenig med både direktøren for Kulturtanken og sin forgjenger Tom Remlov, som overfor Klassekampen har vært tydelig på at han som nåværende direktør for Riksteatret ønsker mer strømming.
– Kall meg konservativ, men teatret har fungert i en god del hundre år med et publikum i salen. Selv med en 3D-filmvisning av en forestilling, får ikke publikum den samme opplevelsen som de gjør i teatersalen. Strømming er en snarvei jeg ikke har sansen for, sier Nøst.
I april neste år tiltrer han stillingen som sjef for teateret som turnérer til 70 faste spillesteder i hele Norge. Han har ingen tro på at strømming gir gode teateropplevelser. Han frykter også at kulturpolitikerne vil skyve argumentet om tilgjengelighet foran seg for å ty til strømming.
– Skulle våre lettskremte politikere foretrekke strømming etter hvert som det blir vanligere, må de forstå at det ikke er noe demokratisering av teatret, men en utvanning. Det kan være alternativ for folk som umulig kan komme til teatret, men aldri erstatte den gode teateropplevelsen.
Han får støtte fra Klassekampens teateranmelder Amund Grimstad, som fra 2013 til 2016 satt i juryen til Heddaprisen.
– Teaterstrømming er en vanvittig gavepakke til kulturpolitikere som vil spare penger, for da tror de at enda flere kan se teater, men du kan ikke det, for det er ikke teater du ser, bemerker han.
Grimstad frykter at strømming kan være en trussel for turneringsplikten.
– Så godt som alle teatre i Norge som får støtte, har turneringsplikt og bør dermed kunne komme seg til store deler av landet. Alle de mindre teatrene turnerer i dag. Det er sånn man gjør teater mer tilgjengelig, ikke ved strømming, sier Grimstad.
– Det er fristende å sitte i senga og se på teater, men det er ikke sammenlignbart i det hele tatt, legger han til.
Romanen «Velkommen til dyrehagen» tar for seg moras skam og glede ved å danne en symbiose med barnet sitt:
Å ramme inn et jordskjelv
BøkerTora Sanden Døskeland (tekst) og Maria Gossé (foto)
TRANGE ROM: Forfatter Silje Bekeng-Flemmen ønsker å vise frem den sårbare styrken som finnes hos en nybakt mor. Maria GossÈ
Idet du setter barn til verden, er dere det foreløpig siste leddet i evolusjonshistorien. Som om det ikke var nok, forventes det at en nybakt mor forblir et avhengig individ, sier Silje Bekeng-Flemmen.
– Du hører om alt som går gærent, om alt som kommer til å gå gærent. Men den eneste grunnen til at vi fortsatt er her, er jo at dyr og mennesker har tatt vare på hverandre, sier Silje Bekeng-Flemmen.
– Det er en ubrutt kjede av omsorg. Vi lærer om krigene når vi lærer om historien. Men det er jo ikke det som er det viktigste.
Sola er sterk, vi sitter og myser mellom frodige planter og naturhistorie i Botanisk hage i Oslo. I fjorårets brunsvidde sommer skrev forfatter og journalist Silje Bekeng-Flemmen på det som skulle bli hennes debutroman, «Velkommen til dyrehagen».
– Jeg satt og så ut mot et lite skogholt, og der døde alt. Jeg satt der med en bitte liten baby, og alt døde. Det gikk fra å være noe abstrakt, til å bli noe man har en emosjonell tilknytning til. Med barn blir man forpliktet til å se framtida på en ny måte.
Inn i framtida
Silje Bekeng-Flemmen jobber til daglig i Bokmagasinet her i Klassekampen, og debuterer denne uka med romanen «Velkommen til dyrehagen» på Gyldendal.
Boka er en fortelling om det å sette liv til verden, om å være det foreløpig siste leddet i en lang evolusjonshistorie. Den tar for seg fellesskapene som forsvinner når man blir mor, og den skjøre symbiosen mellom mor og barn.
Mora i romanen ammer i palmehuset her i Botanisk hage. Hun vurderer hvor på ekkelhetsskalaen brukte ammeinnlegg ligger. Silje Bekeng-Flemmen har i romanen skildret en mor som ligger våken om natta og tenker på barna hun har født som en pil inn i framtida.
– Er det ikke rart hvordan biologien fungerer? At det er i løpet av de første årene, når foreldrene er mest inkompetente, at barnet står i fare for å utvikle psykopatadferd?
«Vi har ingen landsby, men et ekspertvelde som belærer oss. Og internett»
— SILJE BEKENG-FLEMMEN, FORFATTER
En ny evolusjon
Bekeng-Flemmen ville plassere begivenheten det er å sette barn til verden, inn i den største konteksten av dem alle: evolusjonen.
Hun forteller at det finnes tre utviklingslinjer i romanen. Den store fra big bang og langt inn i framtida, kvinnerollens utvikling gjennom livet, og til sist; den nybakte moras utvikling som mor, i direkte kontakt med det som kreves for å føre neste generasjon videre.
Bekeng-Flemmen tror at det finnes en særlig kvinnelig erfaring. Hun mener det er åpenbart, og overhode ikke rart, at det finnes et sterkt biologisk og mystisk bånd mellom en mor og det mennesket hun har lånt ut kroppen sin til i månedsvis.
– Hvordan har de hvite mannfolka som gjennom de siste århundrene har kategorisert alt i naturen, kommet fram til konklusjonene sine?
Det er har vært spennende å utforske moras tilgang til livet hun viderefører, sier hun. For henne er det ganske anderledes; det er en kroppslig erfaring.
Ketsjup-kaos
Bekeng-Flemmen snakker engasjert om samfunnsstrukturene rundt en nybakt mor. Hun snakker om hvor nytt det er, historisk sett, å ikke ha storfamilien til å dele på ansvaret for barnet.
– «It takes a village to raise a child», sier de, men vi har jo ingen landsby. Det vi har nå, er et ekspertvelde som setter av et visst antall timer til å belære oss. Også har vi internett.
Det er den «vanlige» familien Bekeng-Flemmen har portrettert. Mor, far – og to barn, uten vold og uten misbruk. De er en velfungerende familie, i et kaos av ketsjup og avføring.
– Det å få barn er et jordskjelv i livet. Selv når man har de beste intensjoner og forutsetninger, sier hun.
Styrken i svakheten
Som nybakt mor går man rundt som et vandrende åpent sår, mener Bekeng-Flemmen.
– Det er en bra ting, for du kan ikke oppføre deg som en dust hvis du er et stort åpent sår. Du er avhengig av at folk er greie med deg, og da må du være grei med andre.
«Jeg ville skrive om en type styrke som på mange måter er en svakhet»
— SILJE BEKENG-FLEMMEN, FORFATTER
En alternativ forståelse av hva styrke er, og kan være, skinner igjennom i Bekeng-Flemmens romanprosjekt.
Hun har ikke ønsket å vise fram kvinnen som «klarer alt», men heller mora som ambivalent innrømmer for seg selv at det finnes en styrke i det kvinnelige omsorgsarbeidet, som for eksempel amming.
– Jeg får helt noia av at man alltid refererer til dem som går hardt ut og bråker, når man snakker om «sterke kvinner». Jeg ville skrive om en annen type styrke, som på mange måter er en svakhet. Du må være sterkere enn noen gang når du skal passe på andre.
Fellesskapet forfaller
I Botanisk hage sitter vi midt blant familier, barnevogner og treåringer med boller i hendene. I løpet av samtalen er det som om de blir lettere å få øye på, de små kampene som utspiller seg ved bordene.
Assosiasjonene til kjernefamilien og barnevogna ligger for mange milevis unna isolasjon og ensomhet. Men i Bekeng-Flemmens roman møter vi en mor som føler sterkt på utenforskap, selv om hun nesten aldri er aleine.
Kvinnen i romanen føler på skammen ved å ha blitt slik hun sa at hun aldri ville bli: en som lever det såkalte A4-livet. Samtidig har hun en uvilje mot å identifisere seg med de andre mødrene, og med dem som har vært mødre før henne.
– Hun skammer seg veldig over symbiosen med barnet. Kulturen vår er sentrert rundt det autonome individet, som skal stå alene i alt og klare alt selv. Det finnes en kritikk i boka av hvor lite verdi fellesskapet mellom barn og mor tillegges.
Et språk for krisa
– Plutselig står du og skriker «bruk innestemme!».
Bekeng-Flemmen beskriver de nye formene for samhandling som oppstår i familien. Den språkløse kommunikasjonen med barnet, foreldreparets korte instruksjoner – og barnet i trassalderen som begynner å kreve svar på spørsmål om liv og død.
Hun tar for seg dilemmaet med å få barn i klimakrisas tid; tankene og spørsmålene som oppstår når barnas framtid blir en naturlig del av hverdagen. Det eldste barnet i boka får bekymringsmeldinger med hjem, fordi hun etter å ha lært om dinosaurene forteller de andre barna at en stor stein skal treffe jorda. I barnehagen hennes har de droppet sanger med religiøs kontekst og synger heller sanger om årstidene. Som om årstidene skulle være et mindre betent tema i klimakrisas tid.
– Hva skal du si til ungene dine? Skal du si at alt går som det skal? Jeg synes foreldre burde skamme seg når barna kommer hjem og er redde, når de tar til gatene for å demonstrere. De kan godt skamme seg over at de har sittet på ræva og sett på Netflix det siste tiåret. Jeg skammer meg, iallefall. Det som i siste ende teller, må være å omsette den dårlige samvittigheten til harme og handling.
Silje Bekeng-Flemmen er ansatt i Klassekampen Bokmagasinet. Intervjuet er gjort på initativ fra avisas kulturredaksjon.
