I et intervju i Klassekampen 4. juli uttalte Vladimir Putin at liberalismen har feilet, ved å ha «kommet i konflikt med interessene til et overveldende flertall av befolkningen.» Utsagnet ble heiet frem av anti-liberale til høyre og venstre. Man bør være skeptisk til å presentere diktatorers propaganda som et sannferdig debattinnlegg, men intervjuet ble av mange behandlet som dypsindige analyser av verdenstilstanden. Imidlertid stryker Putin i samfunnsvitenskap.

Et utsagn så generelt som «liberalismen har feilet» kan ha ett av to mulige fundament: Først, det kan være basert på noen håndplukkede eksempler og løse betraktninger, og dermed uten dekning for en generell ordlyd; en tilnærming Markus Reitan tar til orde for i sin kronikk (Klassekampen 10. juli). En slik tilnærming er umulig å etterprøve, og såpass impresjonistisk at det gir liten analytisk innsikt.

Alternativt kan vi basere oss på en systematisk sammenligning av samfunn styrt etter liberale og illiberale prinsipper. La oss tolke Putins utsagn seriøst: Fører mer liberale land politikk som er i konflikt med interessene til et flertall, sammenlignet med illiberale land?

Putins liberalismedefinisjon handler ikke om markedsretting i eldreomsorg eller jernbanesektor, men om det liberale demokratiet som styreform. Hvis vi trekker på det mest faglig anerkjente målet for «Liberalt demokrati», fra V-DEM Instituttet, finner vi at følgende land regnes som mest liberale (topp fem): Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Costa Rica. I bunnen finner vi følgende rangering (fra mest illiberal): Nord Korea, Eritrea, Bahrain, Saudi Arabia, Syria. Dette gir en første pekepinn på at mer liberale land gjør det bedre enn illiberale land.

Kombinerer vi de samme dataene (for nærmere 200 land) med utfall som levealder, utdanning, inntekt, barnedødelighet, helse, lykke, konflikt, korrupsjon og så videre, og utforsker sammenhengen mellom graden av liberalt demokrati og disse, så finner vi at mer liberale land gjør det gjennomgående bedre. Det er heller ingen trend i retning av at illiberale land på sikt vil gjøre det bedre enn liberale.

Hva med ulikhet? Ingen forskning tilsier at mer liberale samfunn har mer ulikhet. Faktisk finner vi noen av de mest ekstreme tilfellene av ulikhet i illiberale kleptokratier som Russland, Tyrkia, Kina og Venezuela, mens de mest egalitære landene i verden, som Norge, Danmark og Nederland, også er de mest liberale. Etter 20 år med forskning finner man ingen sterk sammenheng mellom liberal regimetype og økonomisk ulikhet.

Putin bruker «hatet mot elitene» i liberale land som eksempel på at liberalismen har feilet. Ifølge Putin har befolkninger i Vesten mistet tilliten til det politiske systemet.

«Putin stryker i samfunnsvitenskap.»

Imidlertid er det liten støtte for at vestlige liberale land er inne i en tillitskrise når vi gjør internasjonale sammenligninger. Internasjonale datasett som World Values Survey viser at tillit til eliter og demokratiet går i bølger, og vi er ikke inne i en ny periode preget av varig lav tillit til liberale demokratier.

Hvordan det står til med «hat mot elitene» i verdens illiberale land vet vi lite om (grunnet sensur og liknende), men det gir en pekepinn at verdens diktatorer (deriblant Putin) finner det nødvendig å forhindre reell opposisjon. Når diktatorer som selv ikke utsetter seg for reell politisk konkurranse uttaler seg om «hat mot elitene» i land hvor det holdes frie og rettferdige valg, er det paradoksalt.

Er den nylige bølgen av høyrepopulisme et bevis på at «liberalismen har feilet», i komparativt perspektiv? Tvilsomt. For det første tyder lite på at høyrepopulister begrenser seg til liberale demokratier. Land som Tyrkia, Filipinene, Brasil og India har alle sett høyrepopulistiske ledere, uten at de skårer særlig høyt som liberale demokratier. For det andre tyder mye på at høyrepopulismen er en reaksjon på liberalismens fremvekst og popularitet, heller enn et symptom på dens svekkelse. Dette dokumenteres møysommelig i statsviterne Inglehart og Norris’ bok om populisme (2019). Dette betyr ikke at høyrepopulismen ikke truer demokratiet (det gjør den!) eller at liberale demokratier ikke har problemer (det har de!), men det er ikke et definitivt tegn på at «liberalismen har feilet».

Hva så med innvandring, som Putin bruker som eksempel? Det er såpass stor variasjon i hvordan liberale land håndterer innvandring at det ikke er mulig å komme med generelle utsagn her heller. Noen liberale land, som Norge og Australia fører en restriktiv politikk, mens andre, som Sverige, fører en mer åpen linje. Noen illiberale land (som Tyrkia) har massive innvandringsproblemer, mens andre har det motsatte problemet: Utvandring til mer liberale land (hadde utvandrerne bare visst at liberalismen har feilet!).

Poenget med dette er ikke å sparke inn åpne dører. Selvfølgelig gjør liberale land som Norge og Sør-Korea det bedre enn land som Nord-Korea og Bahrain. Poenget er at utsagn som «liberalismen har feilet» må være tydelige på hva som er referansekategorien: Feilet i forhold til hva?

Hvis vi snakker om liberalismen som realisert styringsprinsipp (som Putin gjør) må vi sammenligne liberale land med en kontrastgruppe. Noen mener kanskje kontrastgruppen bør være «liberalismen som ideal», slik at vi sammenligner liberale lands prestasjoner med en full realisering av liberalismens lovnader om frihet, likhet og brorskap. Legger vi dette til grunn har absolutt alle ideologier, over hele verden, noensinne, feilet, og utsagnet «liberalismen har feilet» blir fullstendig innholdsløst.

Hvis vi imidlertid sammenligner land styrt etter liberale og illiberale prinsipper ser vi at Putin bommer: Komparative data viser at liberale land gjør det bedre på nesten samtlige indikatorer vi kan se på som relevante mål på «befolkningens interesser». Selvfølgelig er det meget vanskelig å si noe om årsakssammenhenger (mellom liberal regimetype og ulike utfall) basert på dette, men mønsteret peker konsekvent i en retning. Putin tar feil.