Konsumet av og samtalene om tv-serier er tuftet på paradokser: På den ene siden er underholdningsverdi i stor grad det eneste kravet som blir stilt til de aller fleste seriene vi omgir oss med. Hvis én eller flere av episodene skulle vise seg å formidle et budskap det går an å svelge – som oftest ikke mer iøynefallende eller krevende enn et lurt uttenkt slagord i en kronikk – må det regnes som en bonus. Kvalitetskriteriene er betenkelig lavere enn de vi møter filmmediet med. Vi snakker om serier som om de var viralt innhold, reklame eller direktesendt idrett. Mangelen på forventninger skaper en slapphet i alle ledd fra manusforfatter til tilskuer.