Henry Threadgill står ikke stille. På flere plan er bevegelse et nøkkelord i hans artistiske virke, der en handling av nødvendighet fører til en annen, drevet frem av et umiskjennelig groove. Saksofonisten, fløytisten, bandlederen og komponisten som i 2016 fikk en velfortjent Pulitzerpris i komposisjon, som kun den tredje jazzartisten noensinne, gjester i sommer Norge for første gang på flere tiår, nå som en etablert, men likevel mutabel og vanskelig kategoriserbar kunstner. Threadgills musikalske verden er forunderlig og fortryllende. Eller som trommeslager Craig Weinrib, som har spilt med Threadgill på et par av hans nyeste utgivelser, foreslo i en utgave av podkasten Meet the Composer: «For å kunne forstå Henrys musikk, så behøver du ikke å kunne noe om musikk. Men du bør være interessert i sirkus, teater, i store kollektivtrafikkstasjoner, i utsikten over New York sett fra oven, i komplekse menneskelige dynamikker. Og om du er den typen person som er nysgjerrig, har åpne øyne og observerer verden rundt deg, da er Henrys musikk for deg.»