Selv om man ikke på forhånd vet at filmen er skrevet av Richard «Love Actually» Curtis, tar det ikke lang tid før dette blir (u)rimelig klart – for her er alle ingredienser på plass. Hovedpersonen er en sjarmerende, halvperpleks ung mann uten særlig suksess, omgitt av erkeengelske venner som viser sin støtte via vennlig erting, mens de fomler rundt i sine egne uproblematiske liv. Foreldre er en kilde til vennlig åndsfraværenhet og mild ydmykelse, og ingen roter til vitser eller vittigheter, spørsmål eller svar. Alt bare sklir av gårde, på umiskjennelig Curtis-varmt vis.