Steigans nye helterolle

Sigurd Allern, tidligere leder i AKP (m-l)

Pål Steigan er i et leserinnlegg (12. juni) fortørnet over at Klassekampen i et intervju med Torstein Dahle skrev at det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili» ble sendt ut til partiintern diskusjon i hans tid som formann i AKP(m-l). Ettersom det skjedde i 1974 har han selvsagt rett i at dette skjedde før han erstattet undertegnede som partileder. Feilen ble da også raskt korrigert av avisa i en rettelse (11. juni).

Når det gjelder «sakens akter» er det fristende å henvise historisk interesserte til partitidskriftet Røde Fane, nr. 7, 1979, som er fritt tilgjengelig på nettet. Der finns «fråsegna» gjengitt, sammen med partiledelsens vedtak fra 1979 om at dokumentet trekkes tilbake, en uttalelse fra RV mot undertrykkelsen av homofile, samt en utmerket, kritisk artikkel om «fråsegna» og de holdningene den i sin tid bidro til å spre, signert OHV (Ove Monsen, som i mange år var partiets faglige sekretær).

I denne saken har Steigan, ifølge Steigan, utelukkende hatt en helterolle. Allern var i 1974 AKP (m-l)s leder og Sverre Knutsen (partisekretæren) var dokumentets forfatter. Selv var han «transformatorutvikler på Asea-Per Kure» og hans eneste personlige befatning med saken er at han i sin formannstid erklærte fråsegna «død og maktesløs» og gjorde sjølkritikk på vegne av partiet.

Historieskrivningen tyder dessverre på at han ikke har fattet hvorfor «fråsegns-dokumentet» gjorde så mye skade. Sant nok ville det meste av innholdet neppe vært stort annerledes hvis dette hadde vært et personlig debattinnlegg fra Knutsen. Problemet er imidlertid at både jeg, Steigan og andre medlemmer av partiledelsen ikke bare var med på å vedta at forslaget skulle sendes ut til intern diskusjon som et forslag fra Sentralkomiteen, men også bakte inn i «fråsegna» at dokumentet uttrykte partiledelsens «førebels syn» på saken.

Dette ga forslaget et kollektivt og autoritativt stempel. Jeg kjenner ikke til at noen i partiledelsen, der også Pål Steigan var et sentralt medlem, dissenterte i forhold til formuleringene. At Steigan i sitt sivile liv var transformatutvikler da vedtaket ble fattet er her like irrelevant som at jeg denne høsten avtjente verneplikten som sanitetssoldat.

Han overser dessuten at «fråsegna» i praksis representerte negative holdninger om homofile og deres kamp som ikke bare var utbredt i det norske samfunnet, men også i AKP (m-l) og innad i ledelsen. Som et symptom: I 1975 nektet ukeavisa Klassekampens redaktør, Finn Sjue, å ta inn en annonse der to «lesbiske arbeidere» søkte bolig. Viljen til å bortforklare eller akseptere overgrep mot homofile i det vi betraktet som sosialistiske land, ikke minst i Albania, var i tillegg utbredt. Det var først og fremst kritikken av «fråsegna», spesielt fra homofile partimedlemmer, som gradvis brakte fram erkjennelsen av at «fråsegna» var et reaksjonært dokument. Kritikken og diskusjonene endret i alle fall mitt syn på de homofiles situasjon og kamp. Jeg tror også det endret Steigans. Han var tross alt partileder i fire av de fem årene «fråsegna» fikk lov å eksistere som forslag.

For ordens skyld: Det var Arbeidsutvalget i AKP (m-l) som i 1979 (på Sentralkomiteens vegne) slo fast at forslaget «var feil», at det «har skapt vansker for det politiske arbeidet for kommunistiske homofile», samt beklaget at det «har eksistert i flere år uten å bli trukket tilbake». Sjølkritikken var kollektiv, ikke noe partilederen fant på alene.

sigurd.allern@media.uio.no

DebattAbort

Mot bedre vitende?

Eli Aaby, jordmor og medlem i Kvinnefronten, Oslo

Etter at Stortinget 13. juni vedtok å stramme inn abortloven har Olaug Bollestad uttalt til NRK at det er bra at kvinner får møte i abortnemnd som skal hjelpe dem å «belyse saken».

Når en kvinne møter i abortnemnda er det fordi hun har bestemt seg for at hun skal ta abort og hun har undertegnet begjæring om svangerskapsavbrudd.

Stortinget har gitt abortnemnda makt til å si ja eller nei. Stortinget har tatt fra den gravide kvinnen retten til å bestemme etter uke 12. Nå har de tatt fra kvinnen denne retten før uke 12 hvis det er fosterreduksjonsabort.

Nemnda har ingen funksjon etter at de har bestemt om en kvinne får lov til å ta abort eller ikke. De følger henne ikke opp før eller etter aborten, eller videre i svangerskapet hvis de avslår kvinnens begjæring.

Det går helt klart fram av «Håndbok for abortnemndarbeid», utgitt av Helsedirektoratet i 2013, at nemnda ikke er et rådgivende organ.

eli.aaby@online.no

DebattHellas

«Vi er folk vi og»

Ragnhild Liland, førstelektor ILU, Ntnu, Trondheim

Det var tidlig i oktober. Jeg landet på flyplassen på Lesvos. Her skulle jeg blant annet besøke en flyktningleir som omtales som verdens verste.

– Skal du til Moria? spør mannen i bilutleiefirmaet. Jeg bekrefter spørsmålet hans.

– Vi er ikke stolte av den leiren, men Hellas greier ikke dette alene, var ordene jeg fikk med meg på veien.

«Velkommen til fengsel» står det skrevet på en murvegg. Jeg er kommet til Moria. Regnet dagen i forveien har gjort hele leiren om til et gjørmebad. En gammel mann sitter ved porten. Blikket er tomt. Jeg hører barnegråt fra et telt og en mamma som prøver å trøste. Lenger opp i leiren krangler noen menn høylytt. Jeg passerer toalettene – stank av urin fyller lufta.

En gutt kommer mot meg. Samir heter han.

– Synes du det er i orden at jeg kommer inn i leiren? spør jeg.

– Jeg vil du skal komme og du må fortelle videre om det du ser.

Jeg blir buden inn i teltet der Samir bor sammen med broren, hans kone og to små barn. Jeg blir påspandert te og mens jeg drikker, får jeg et lite innblikk i familiens liv i Moria. Hverdagen for mennene går stort sett ut på å stå i matkø, tre timer i kø for hvert måltid er ikke uvanlig. De to småjentene krabber rundt i teltet, nysgjerrige på besøket.

«Vi identifiserte oss med redselen og håpløsheten. Men så skjedde det noe.»

Den yngste jenta har akkurat sluttet med bleier, forteller den unge mora, men nå må begge jentene bruke bleie igjen. Også kvinner i leiren bruker bleier om nettene av frykt for å forlate teltene eller for å forlate ungene alene.

– Ofte er jeg alene med jentene når mennene står i matkø. Det er ikke trygt. Det er mange mennesker her som er syke av det de har opplevd. Rundt oss er det mennesker som skader seg selv – og mennesker som skader hverandre.

Jeg tenker på det hun snakker om og kjenner på den kvelende varmen inne i det lille teltet selv om teltdøra står på vidt gap. De to små jentene, tre og fem år gamle kryper opp i fanget mitt. Vi synger sammen, på hvert vårt språk, med en melodi som alle tre kan. To helt vanlige unger, sunne, blide og glade.

Neste dag møterjeg Ronja, ei ung kvinne som har flyktet hit med to små unger. Idet jeg skal gå tar hun hendene mine, klemmer dem og sier – Also we are human beings. Hun gjentok ordene som for å være sikker på at jeg forstod.

Vi har sett ei endring i Europa. Under «flyktningkrisa» i 2015 gav mediene oss historier om livredde mennesker på flukt. Historiene rørte oss. Vi identifiserte oss med redselen og håpløsheten. Men så skjedde det noe. De fysiske grensene i Europa ble nærmest stengt. Andre stemmer enn tidligere dukket opp. Flyktninger ble lykkejegere, en trussel mot norsk levesett og fremtiden til våre barn – de truet selve demokratiet. Dette var stemmer som trakk opp grenser. Mellom oss og dem.

Tittelen på denne teksten er: «Vi er folk vi og». Tittelen er hentet fra Elsa Laula, ei markant samisk kvinne. I et lite telt i Moria sa en syrisk kvinne de samme ordene: «Also we are Human beings». Når ei lita jente i en flyktningleir setter seg på fanget mitt og vil synge barnesanger for meg, de samme barnesanger som mitt barnebarn synger, viskes skillet mellom oss og dem ut. Når ei ung mor forteller om redselen for framtida for to små jenter, kan jeg ikke unnlate å bry meg. Det blir umulig å se på disse menneskene som tall i en statistikk, som lykkejegere – eller som flyktninger for den saks skyld. De er folk – bare folk.

Evnen til å møte den andres blikk og se den andre som oss, som «folk», er et viktig fundament i ethvert demokrati. Denne fellesskapstenkinga som demokratiet bygger på må læres. Siden det er en lært egenskap, kan den og avlæres. Hvordan vi behandler og snakker om de aller svakeste sier noe om hvem vi selv er som demokratiske borgere. Flyktninger er nederst på rangstigen. De har mistet det filosofen Hannah Arendt omtalte som den viktigste av alle rettigheter: retten til å ha rettigheter. De to kvinnen retter sin appell mot denne rettigheten når de understreker: Vi er folk vi og!

I det jeg skal levere tilbake bilen, møter jeg igjen mannen i bilutleiefirmaet. «Du har rett, sier jeg. «Dette klarer ikke Hellas alene.» Derfor vil jeg skrive om menneskene jeg møtte i Moria som mennesker.