Bernardo Bertoluccis nest siste film, «The Dreamers» (2003), skildrer en amerikansk students møte med Paris i 1968. Filmen er blitt stående som sinnbildet på en karikert framstilling av de opphetede stemningene, de sensuelle følelsesrommene og det ungdommelige overmotet som rådet under opprørsvåren. «The Dreamers» er utvilsomt både romantiserende og svermerisk, men en nennsom «realisme» og rekonstruksjon av fortida «slik det en gang var» er vel sjelden interessant for andre enn faktasjekkere? Et blikk fra 2003 vil nødvendigvis være etterpåklokt, fabulerende eller unøyaktig.