De som skal gjenoppbygge et symbol og en «sjel», har en vanskelig oppgave foran seg.

«Vårt hjerte er ødelagt», «en bit av Frankrikes sjel er død», «nasjonens episenter er rammet»: Franske politikere og kommentatorer sparte ikke på ordene da Notre-Dame sto i flammer for snart to måneder siden. Nå sitter de store ordene løsere på fransk enn på norsk, men likevel – hvordan kunne en katedral få denne symbolrollen i et av Europas mest sekulariserte land? Og hvordan gjenoppbygger man en nasjons hjerte, sjel og episenter? Notre-Dame i Paris er en av mange franske katedraler, og andre er viktigere både historisk, kirkelig og arkitektonisk. Katedralen i Chartres kiver med den i Strasbourg om å være den vakreste, katedralen i Amiens er den største, landets konger ble kronet i Reims og begravd i St. Denis, likevel har altså katedralen i Paris blitt stående som et samlende symbol for Frankrike og, skal vi tro Angela Merkel, for hele Europa.