I Norge har vi universelle velferdsordninger, som betyr at alle får det samme tilbudet, uavhengig av inntekt og formue. Tjenestene er, med unntak av egenandeler, finansiert av det offentlige. Alt snakk om privatisert velferd er en avsporing, det finnes knapt nok. Debatten som derimot er interessant og levende er om private selskaper skal få konkurrere om å levere tjenester, men finansiert av det offentlige.

Bare så det er klart, Høyre ønsker ikke fremvekst av et privatisert helsevesen, men vi ønsker private leverandører til det offentlige tilbudet.

Høyre mener at en viss grad av konkurranseutsetting gir bedre tjenester til befolkningen. Vi tror på en «velferds-miks» hvor offentlige institusjoner dominerer, men får en sunn konkurranse fra ideelle og kommersielle tilbydere. De ideelle har i en årrekke levert førsteklasses tjenester og jeg tror at de fleste er enig i at stat og kommune har godt av å ha «konkurrenter» de kan sammenligne seg med og la seg inspirere av. De private kommersielle konsernene kan og bør ha den samme funksjonen. Det er kvaliteten som leveres som er avgjørende, ikke eierskapet. Det er slående hvordan all debatt om de private konsernene dreier seg om alt annet enn kvalitet og brukertilfredshet. Hovedankepunktene er at de tjener mye, betaler store utbytter som forsvinner til skatteparadis og at vi ikke har innsyn i deres forretningshemmeligheter. Alt dette er feil.

Selskaper som opererer i Norge og Sverige er underlagt nasjonale lover og regler. Det betyr fullt innsyn i deres regnskaper, hvem som eier selskapene og deres skatteposisjon. De store konsernene er faktisk meget transparente og det trengs ikke mye økonomikunnskap for å kunne lese seg opp på deres virksomhet.

Det etterlatte inntrykket fra de mest vokale kritikerne er at selskapene ikke betaler skatt og at store beløp forsvinner til skatteparadis. De to største utenlandskeide selskapene, i henholdsvis barnehage og omsorg, er Espira og Stendi. Espira er eid av det svenske børsnoterte konsernet Academedia. De publiserer kvartalsrapporter og en fyldig årsrapport, med blant annet 15 siders bærekraftsrapport. Årsrapportene har all den informasjon man kan ønske seg. Selskapet betalte 142 millioner svenske kroner i skatt i fjor. Stendi er eid av det svenske børsnoterte konsernet Ambea som betalte 96 millioner svenske kroner. Enkelte kritikere blander sammen selskapene og aksjonærene, når de fremholder at selskapene har store overskudd men ikke betaler skatt. Til det er det å si at aksje/investeringsfond, enten de er registrert i Norge eller Guernsey ikke betaler skatt, det er eieren av fondsandelen som betaler skatt i sine respektive hjemland. For mer informasjon om barnehager og skatteparadiser sjekk Faktisk.no

De norske selskapenes regnskap og skatteforhold har vi fullt innsyn i, selv om de er eid av utlendinger. Det er opp til oppdragsgiver å sørge for at kontraktene er utformet slik at man har fullt innsyn i leverandørens virksomhet, det har vi i Oslo.

Det er viktig at lover og regler, samt kontraktsforholdene til enhver tid er tilpasset våre behov og oppfattes som rettferdige og ikke er konkurransevridende. Det er det opp til politikerne å sørge for. Å forby profitt eller å nedlegge forbud mot konkurranseutsetting vil være svært uklokt og må ikke skje basert på feilaktig argumentasjon og billig retorikk.