Etter at den prisvinnende regissøren Neil Jordan nylig besudlet sin CV med den forferdelige skrekkfilmen «Stalker», kjente jeg på skepsisen da det ble klart at Tate Taylor – som regisserte det Oscar-vinnende rasedramaet «Barnepiken» (2011), før han rotet det til med thrilleren «Piken på toget» (2016) – var klar med en lignende skrekkfilm.

Og det gjorde jeg rett i. For selv om «Ma» er bedre enn fryktet, er den ikke god. Den er for opptatt av å få sjokkene til å sitte, og for lite fokusert på troverdigheten. Det er synd, for grunnideen er god nok.

Sue Ann (Octavia Spencer) jobber ved en veterinærklinikk i en amerikansk småby. Hun er distré og fraværende, tilbringer altfor mye tid blant minner og dagdrømmer, og hun er ensom. Så ensom at når en gjeng med skoleungdommer ber henne kjøpe alkohol for dem, sier hun ikke bare ja, hun inviterer dem med hjem så de kan feste i kjelleren hennes.

Siden «Ma» først og fremst fortelles gjennom nyinnflyttede Maggie (en av ungdommene Sue Ann hjelper), holdes Sue Anns mørkeste sider i bakgrunnen, slik at en viss realisme bevares – en liten stund. Men ungdommenes vilje til å feste hos – og etterhvert med – Sue Ann gjøres aldri troverdig, og Maggie begår altfor mange standard «ung pike velger feil»-skrekkfilmtabber. Pluss at når det først går galt, går det så altfor, altfor galt.

Riktignok skal filmen ha for et tidlig frempek jeg først husket et par timer etter at filmen var over. (For det satt.) Men den timingen er symptomatisk for filmen. Her er mye godt, men det henger ikke helt sammen, og de gode øyeblikkene stikker for mye ut fra helheten. (Er det et poeng at mens filmens trailer lister opp Scott Landes og Tate Taylor som manusforfattere, er kun Landes oppført i offisielle filmdatabaser, tro?)

Uansett er «Ma» en middels god high school-skrekkfilm, med mye godt spill og noen sterke element. Men den er ujevn, utrolig, og mangler det konstante ubehaget en god skrekk må ha.