La oss trampe rett over grøten og hive elefanten ut av rommet med det samme: Det kan kanskje virke kontraproduktivt, på grensen til patroniserende mansplaining, når en noenogførtiårig hvit streit CIS-mann sitter her og belærer leseren om det utvidede rommet for kvinnelige stemmer i samtidig rap. På flere plan, der noen sikkert vil påpeke at man i så fall burde la kvinnestemmer få plass også i diskusjonen OM denne utviklingen. Mens andre muligens ser forgjeves etter noen reell utvikling. Er det ikke bare fortsatt fitteprat, bitches and hoes som dominerer, yo?

Vel, der har du grunnen til at denne raplytteren føler han har noe på hjertet, på tross av den nevnte «posisjonen» og det potensielt patriarkalske perspektivet. For omtrent så lenge jeg har hørt på rapmusikk, altså i godt over tretti år, har jeg møtt denne forestillingen om kvinnesyn og kvinneroller i rap. Innimellom har det vært mer sannhet i det enn jeg har vært komfortabel med å ta inn over meg. Samtidig som det som oftest (men dessverre ikke alltid) har vært langt mer komplekst enn dette. Men først og fremst, med et raphistorisk perspektiv som strekker seg et par tiår bakover, framstår det særdeles klart og påtakelig: Aldri har det vært mindre sant enn det er i dag.

I løpet av ganske få år har rapmusikken gjennomgått en forbausende radikal forandring når det kommer til spørsmål om kjønn og seksualitet, der også inngrodde syn på mannsroller og seksualitet nærmest har blitt snudd på hodet. Samtidig som det rent overflatisk sett kan framstå som lite er forandret. Det er fullt mulig å se videoen til for eksempel Cardi Bs «Money» og tenke «mer av det samme», med eksponert kvinnekropp i en stilisert strippeklubbfantasi/virkelighet og liberal bruk av ord som «bitches». Bortsett fra at det i tilfellet Cardi B er (den tidligere) stripperen selv som fører ordet, på sine egne og høyst eiendommelige premisser. Radikalt i seg selv, men fenomenet Cardi B er kun én stemme i samtidens ekstremt mangfoldige kvinnelige raplandskap.

Ja, det er fortsatt fitteprat som regjerer, men se forbi formen og ta en titt på innholdet. Fra den høyst seksualiserte, frilynte og kroppspositive Chicago-rapperen CupcakKe, på sin gjennombruddslåt «Duck Duck Goose»: This that I’m ‘bout to fuck you longer than the limousin pussy / High self-esteem pussy, it’s a dream pussy. Til bysøster Noname, med sitt organiske sound og ... holistiske, sosialt bevisste perspektiv på en låt som «Self»: My pussy teachin ninth-grade English / My pussy wrote a thesis on colonialism / In conversation with a marginal system in love with Jesus. Ja, vi kan endog inkludere norske stemmer i denne konversasjonen, hva med dette utdraget fra et tidlig rapvers av den usannsynlige rapkometen Tuva Syvertsen, en godt voksen, åpent lesbisk folkemusiker som likevel skinner uanstrengt i selskap med Martin Massiv og Tovanskï på «Såå Forvirra», med linjer som: Man skal ikke vaske med såpe i fitta / Virker mot sin hensikt.

Og dette er bare tre ganske tilfeldig utvalgte stemmer og perspektiver, strengt tatt kunne vi brukt hele denne artikkelen på slike sitater – kan man kanskje kalle det rap fra fitta, i motsetning til rap om fitta? Slik har det ikke alltid vært.

Riktignok var «representasjonen» av kvinner tankevekkende nok langt høyere i rapmusikkens barndom enn slik det ble når musikken ble en industri på nittitallet. Old school-rapen hadde markante utøvere som Sha-Rock (Funky 4 + 1) og Sequence (med den senere R&B-sangeren Angie Stone i rekkene), for ikke å snakke om den avdøde Sugar Hill Records-entreprenøren Sylvia Robinson, hun som så det kommersielle potensialet mens den etablerte bransjen sov, og satte sammen gruppa Sugarhill Gang, og i praksis også la grunnlaget for rap som en afroamerikansk eid og operert musikkindustri (dog med tidvis omstridt og generelt beinhard forretningspraksis, ifølge mange av hennes artister).

Den første fullengderen med en kvinnelig solorapper kom likevel ikke før i starten av rappens første gullalder, med MC Lytes klassiker «Lyte as a Rock» i 1988. «MC Lyte, that’s right, she can win a rhyme fight», som selveste Chuck D en gang sa det. For Lyte etablerte seg som en MC på like fot med mannlige kolleger, minst. Mens ingen, verken menn eller kvinner, ønsket å vikle seg inn i noen battle med Roxanne Shanté, kanskje tidenes battlerapper uavhengig av kjønn. Og gudmor til en hel skole av Queensbridge-rappere – sjekk «Roxanne Roxanne», den biografiske spillefilm som kom på Netflix i fjor, for den mytologiserende skildringen av et visstnok reelt møte mellom Shanté og hennes purunge Queensbridge Projects-nabo Nas.

Likevel, om kvinnestemmer lot seg høre fram til og med rappens første gullalder, var det et begrenset utvalg roller kvinnelige utøvere hadde å spille på i hiphopen, som i de fleste andre samtidige subkulturer.

Der Lyte og Shanté åpenbart sorterte som såkalte «guttejenter», var en annen tilgjengelig raprolle den strenge morsskikkelsen, representert ved en utøver som Queen Latifah og hennes i dag litt glemte rolle i Native Tongues – «Mama Gave Birth to the Soul Children», som De La Soul sa det på Latifahs debutalbum «All Hail the Queen» (1989). En interessant, ofte oversett liten «frisone» fantes for øvrig i den mer dansefokuserte delen av rapmusikken, med rom til en selvsikker, ubekymret lekenhet. For eksempel i Miamis bassmusikk eller i electroen fra L.A., eller med Salt-N-Pepa, singelen «Push It» (1987) og albumet «Very Necessary» (1993) som største kommersielle dragere, med en selvstendig «sassyness» man også kunne se speilet i en europeisk artist som (den tidlige) Neneh Cherry.

«Man kan kanskje kalle det rap fra fitta, i motsetning til rap om fitta? Slik har det ikke alltid vært.»

Her, der rappen møter dansegulvet, kunne artisten operere uten de alltid maskuline «autentisitetskravene» som fantes både i den mer gateorienterte gangsterrappen og den militante politiske rapmusikken, på Vestkysten og på Østkysten, hos N.W.A. og hos Public Enemy. På hvert sitt vis snakket både den politiske rappen og den samfunnsbevisste rappen gjerne OM kvinner, men det hørte til sjeldenhetene at de selv kom til orde (Oakland-duoen Conscious Daughters kan dog nevnes som et sjeldent unntak, et sted midt mellom disse to retningene).

Mens den kyniske «sex selger»-filosofien som lå bak gjennomsiktig opportunistiske prosjekter som Hoez With Attitudes og Bytches With Problems på begynnelsen av nittitallet, åpenbare konstruksjoner som spilte på mannlige fantasier, dessverre på mange måter satte tonen for både ett og to tiår der de mest prominente og synlige av de altfor få kvinnelige rapstemmene raskt lærte seg å spille på seksualitet, fra Lil’ Kim og Foxy Brown fram til Nicki Minaj. Ja, alle sammen legitime artister med dybde, bredde og personlighet, men samtidig også artister som lanserte og vedlikeholdt sine karrierer ved å spille på det mannlige blikket i sin visuelle presentasjon, og til litt for stor del også i overførbar betydning, tekstmessig, som rappere. «Motstemmer» fantes, som den evig selvsaboterende Jean Grae og ikke minst (det minst like selvsaboterende) ikonet Lauryn Hill. Men fantes det noe i midten, mellom disse dels konstruerte motpolene?

Vel, i det stille la en pioner som Three 6 Mafias Gangsta Boo ned viktig grunnarbeid for en annen type hyperseksuell, men umiskjennelig uobjektifiserbar rap for gatene – og også for sørstatsrap som form som sådan. For ikke å glemme foregangskvinne framfor noen, den ferske Berklee-æresdoktoranten Missy Elliott. En normbryter både i sin ublu, kroppspositive tilnærming til seksualitet og når det kom til musikalsk form, der hun med egne hender solid festet på produksjonsrattet visket ut grensene mellom «rapper» og «sanger» ti-femten år før mannlige rappere for alvor tok steget ut i dét grenselandet.

Det kan kanskje virke som man her argumenterer mot eget poeng, ved å dra fram alle disse eksemplene på kvinnelige rapstemmer som historisk sett har nektet å la seg begrense av sjangerens kjønnsnormer. Vel, poenget er at alle disse rapperne var unntak, pionerer og stifinnere. I dag er landskapet et helt annet, feltet er åpent og den nye normen er blitt det normkritiske. Hva har skjedd?

Det er vanskelig å peke på noe enkeltstående vannskille, utenom Cardi Bs åpenbare funksjon som kommersielt lokomotiv for en ny form for uredd subjektiv eksponering av selvet. Og at dette sammenfaller med en stille revolusjon også når det kommer til rommet for å spille ut maskulinitet på andre måter enn de strengt konservativt tradisjonelle innen det urbane poplandskapet. Fra den kjolekledde gaterapperen Young Thug til åpent homofile eller bifile rappere og sangere som Kevin Abstract, Tyler The Creator og Frank Ocean.

Som et lite, viktig nyanserende apropos om såkalt «queerness» innen rap og hiphop, bør man huske at transkvinner som Big Freedia og avdøde Ms Tony opererte åpent innen regionale subsjangre som New Orleans-bounce og Baltimore Club siden nittitallet, minst. Kanskje var den afroamerikanske indre bykjerne i virkeligheten og i praksis mindre redd for «queerness» enn den kommersielle mainstreamen, som kom haltende etter i løpet av inneværende tiår?

Og mens skeiv seksualitet fra Roxanne Shanté og fram til helt nylig først og fremst har vært forbeholdt skjellsordrepertoaret til battlerappen, også blant kvinnelige rappere, har det i løpet av de siste årene blitt rom for en skikkelse som den åpent lesbiske New York-spytteren Young M.A., sjekk for eksempel ut hennes ferske remiksvideo til Blueface-hiten «Thotiana», hvor hun i flirende flott form inntar den tradisjonelt mannlige rollen omgitt av hiphop-videokonvensjonelt «eye candy», uten påklistrede ambisjoner om noe subversivt statement, utover å representere sitt nabolag, sin gjeng og sin ubeskjemmede seksualdrift på samme vis som mannlige rappere alltid har gjort, uten å «spørre om lov» – I just wanna put my face in that punani!

Fra en litt annen kant av det musikalske spekteret finner man Kanye West-signerte 070 Shake, med sin melodiske emo-rap og låttitler som «I Laugh When I’m With Friends but Sad When I’m Alone», og som nylig også var å høre som gjest på det siste albumet til det skandinaviske queer-ikonet Silvana Imam.

«Alle disse rapperne var unntak, pionerer og stifinnere. I dag er landskapet et helt annet, feltet er åpent og den nye normen er blitt det normkritiske. Hva har skjedd?»

Men også streite kvinner representerer seksualitet i rapmusikken på nye og subjektive vis, slik fitteprat-eksemplene innledningsvis vitner om, men også andre normer enn de seksuelle snus opp ned på nærmest daglig basis.

Ta for eksempel den fremadstormende Maryland-rapperen Rico Nasty og hennes strålende nye ep i samarbeid med produsenten Kenny Beats, «Anger Management», og hvordan skiva fra tittel til de heseblesende hektisk hoiende åpningskuttene tar løpefart og skiter i alle klisjeer og tabuer om den «sinte svarte kvinnen». The expression of anger is a form of rejuvenation, som hun sier det på singelen «Sell Out».

Mens Philadelphia-kometen Tierra Whack foretrekker innestemme, eller snarere et helt arsenal av forskjellige, distinkte stemmer, i en form som har klare røtter i både freestylerap og såkalt spoken word-poesi av den mest performativt teatralske sorten, men som makter å koke det ned til noe konsist og nytt, ikke minst på fjorårets overflødighetshorn av et visuelt album, «Whack World», med sine femten låter på totalt rett under femten minutter. I år fulgt opp med en serie strålende og mangfoldige singler i mer konvensjonelt popformat på rundt tre minutter hver, personlig er jeg ekstra svak for det subtile og sublime nær-gospel-øyeblikket «Wasteland»: Baby, play your role / Don’t forget your lines / My presence is a gift / Don’t you act surprised. Og den tradisjonelle svar-låten får også nye former i det nye klimaet, fra Young M.A.s uanstrengt autoritære remiks av «Thotiana» til nevnte CupcakKes herlig vulgære versjon av Lil Nas X-landeplagen «Old Town Road», selvsagt omdømt til «Old Town Hoe».

Over oseanet, i England, har Little Simz funnet en formel for å nå mainstreamappell uten å slipe de skarpe kantene ned til det musikalsk tannløse uttrykket til mannlige samtidige som Stormzy eller Dave. Ja, selv her hjemme, hvor kvinnelige rappere til tross for pionerer som MC Cey og Da Eastside Flow i altfor lang tid har vært pinlig, påtakelig fraværende, har det vokst fram et bredt spekter av stemmer, fra nevnte Tuva Syvertsen (nettopp albumaktuell med prosjektet Ei Saa Peittää) og hardtarbeidende Izabell til den kommende hjemlige rapstjernen Myra (for det gjennombruddet der virker uunngåelig, bare hun finner den riktige låta).

Vi kunne raskt nevnt omtrent et hundretall til, fra nytradisjonalisten Rapsody til Youtube-rapperen Bhad Bhabie, fra New Orleans-bouncey City Girls til Atlanta-avantgardisten Abra, og så videre. Poenget er – om du skulle være en av dem som på det ene eller det andre idiotiske grunnlaget ikke hører på kvinnelige rappere, enten du tror du ikke liker å høre kvinner rappe eller du tror du ikke liker rap ... prøv å høre på kun kvinnelige rappere i en ukes tid eller tre.

Det vil sannsynligvis gi deg et nytt bilde av hva rapmusikk i 2019 er og hva den kan være. For i dag er det kvinner som setter premissene, også i rapmusikken. Det var vel på tide?