Lokalet er trangt og lite. Fire sveisere arbeider på 25 kvadratmeter. Det er 35 varmegrader og storbyens støy og støv føles tett. Vi er i New Delhi og som norsk lege, forsker og arbeidsmedisiner deltar jeg på en konferanse om arbeidshelse. Jeg er på besøk i felten. Mannen nærmest meg ser eldre ut enn sine 24 år. Sammen med ham jobber en ung gutt, lærlingen. De jobber barbeint, uten hansker eller maske. På veggen henger et oppslag på engelsk med informasjon om sikre arbeidsrutiner. Ingen av dem kan lese. Jeg vet at mannen sannsynligvis bare kan jobbe i 10–12 år før helsa hans gjør ham arbeidsudyktig. Han har ingen forsikringer eller pensjonsrettigheter. Lønna hans rekker knapt til et sted å bo. Han kan ikke spare, og barna får lite skolegang. Det betyr at barna, som ham, tidlig kommer ut i dårlig betalte jobber i et uregulert arbeidsliv. Familien kommer seg aldri ut av den vanskelige situasjonen de er i. De har ingen eiendom, de har flyttet ettersom arbeidet har krevd det. De er derfor også langt unna slekt og familie.