I fjor sommer befant jeg meg i et feriehus ved Amalfikysten i Italia med en gruppe venner. En av formiddagene, da vi satt ved bassengkanten, spurte jeg en av de andre hva han leste på iPaden. «Adorno, Minima moralia». Jeg trakk vel på skuldrene og tenkte at nærmere parodien kommer vi ikke, og dessuten, hva ville kulturindustriens hardeste kritiker ha sagt om han visste at man i en nær framtid kunne lese et av 1900-tallets mest dypsindige filosofiske verk på små, flyttbare skjermer? Ikke lenge etter skjønte jeg hvor forfeila reaksjonen min var (hvor kunstfiendtlig går det an å være! Man kan jo ikke ta med seg Adorno hvor som helst!) – og ble skamfull. Det var jo tross alt jeg som hadde mast på ham om å lese Minima moralia i over et år.