Det var lørdag ettermiddag, nok en gang satt jeg på Vestfoldbanen på vei hjem, jeg hadde de siste dagene vært fylt av en sjelden håpefullhet, en tilstand av fremtid, at noe var i emning, men snart måtte vi over i buss, ble det opplyst over høyttaleren, de jobbet på sporet. De to timene som fulgte, står nå for meg som livet i miniatyr: Alt man vil, er å komme hjem, i dette tilfellet, å få gå av med kofferten på Larvik stasjon. Men det skulle vise seg å ikke være enkelt, det var buss for tog fra Asker, usedvanlig tett luft, stekende sol, altfor små gardiner. Etter 40 minutter på Tønsberg stasjon, var det endelig over i en ny kupé, men så sto vi der igjen, «i påvente av motgående tog».