Jeg er overbevist om at verden hadde vært et bedre sted om alle bare hadde mestret kunsten å klage. Ikke sånn hverdagsklaging, selv om det også har sin verdi, men målretta klaging, syting satt i system, med hensikten å oppnå bedring, framgang og en eliminering av svakhetene i samfunnet. Med en viktig dæsj av egoisme i bånn (uten det vil verden i alle fall gå under). Landets klagere, foren eder. Ta fram deres sterkeste våpen – e-posten – og formuler tekster som slår Aristoteles sjøl i bakken i kraft av den perfekte miksen av hevet knyttneve, følelsen av urettferdighet og en ugjennomtrengelig ydmykhet. Det er viktig å ha elementene på plass om du skal nå gjennom, om e-posten din ikke bare skal bli kasta på bålet sammen med de snurte folka som skriver fra altfor høye hester. De ler vi av. De har tapt. Du må tale fiendens språk. For å få den eska med gratis oliven fordi det ene glasset du hadde kjøpt var fermentert, må du vise at du vil dem vel. Skryt. Fortell om alle gangene du har kjøpt disse olivenene, at det er ukas høydepunkt. Bruk reklamespråket: Det gir deg den magiske, greske følelsen. Vis menneskelighet. Betro deg om hvordan du har det om dagen, at det snart er eksamen, at gullfisken din er død, at litt oliven var det som skulle kaste lys over fredagskvelden. Bruk litterære virkemidler. Overraskelse! Klippehengere! «Men slik ble det ikke …» Vær kompis. Du ville bare si ifra, sånn at de veit om det, liksom. Dere er på samme side. Spill overrasket. Det var da virkelig ikke nødvendig med masse gratis oliven, btw, her er postadressen min. Kos deg med olivenene. PS! Det er ikke lov til å juge i klage-e-post. Da blir du reinkarnert som kundesentermedarbeider.