Ívens saga inneholder flere eksempler på hvordan naturbeskrivelser tilpasses den nye kulturelle forståelseshorisonten. Hele fortellingen har sitt utgangspunkt i eksistensen av en magisk kilde. Denne befinner seg ved et tre og et kapell i skogen og fungerer som en hemmelig inngang til et parallelt eventyrlig univers. Når kilden blir aktivert, skaper dette et kaos som romanens helt må få under kontroll, og på denne måten hevde sin ridderlige karakter. I den norske oversettelsen, som ligger nært opp til den gammelfranske originalen, beskrives kilden på denne måten: «I skyggen av det vakreste tre Naturen noensinne har skapt, vil du få se kilden, hvor vannet bobler og koker, selv om det er koldere enn marmor. Evig og alltid står treet med sitt grønne løvverk og mister aldri sine blader, ikke engang om vinteren. En metalløse henger ned fra treet i en lenke som er så lang at den rekker helt bort til kilden. Ved kildens bredd står en steinblokk [...] hvordan den ser ut kan jeg ikke si deg, for maken til den har jeg aldri sett. På den andre siden ligger et vakkert lite kapell. Og hvis du nu tar vann i øsen og heller det på stenen, vil det blåse opp en storm så forferdelig at ingen dyr tør være i skogen lenger». Der fortsetter beskrivelsen av den grusomme stormen, om rullende torden, trær i flammer, drønnende og lynende regn og dyr på flukt.